Jorda i ramma vår er helt frossen og hard og nedsnødd, så nå har vi funnet oss et mykere materiale fra jorda – et veldig finkornet og plastisk materiale!
Fingrene setter igjen merker når vi drar av en bit
Vi kan sette sammen biter av leire, og da sitter de fast!
Når vi ruller leira , blir den rund i formen
Vi kan dra dra hverandre leira til mange små biter
Vi kan lage hull i leira ved å stikke fingeren i den
Disse grunnleggende erfaringene som hendene gjør seg, lagres og bygges videre på neste gang. Etterhvert som vi bygger erfaring og kunnskap om materialet leire, vil vi kunne forme den på stadig flere måter.
Karin Furuness beskriver hvordan formene som oppstår i arbeidet med leire ofte gir barna en eksplosjon av idéer til hva bitene ligner på eller hva de kan forestille eller bli til.
«Leiren er svært kommuniserende, både gjennom den dialogen barna fører med seg selv, med materialet, og i det samspillet som oppstår mellom barna.»
Furuness, K. (2018). Å skape gjennom forming. Stockholm: Cappelen Damm.
Strå finnes stort sett over alt og, ikke minst, rundt omkring barnehagen vår. Noen lange, noen korte, ulike utforminger, farger og tykkelse. Noen er lett å plukke, mens andre trengs det styrke til for å plukke.
Vi lader stråene og prosessen vår.
Vi dekker på og inviterer til verksted med strå og leire. Leire er et materiale vi tenker egner seg godt sammen med strået.
Hvordan vil barna møte materialet?
Hvilke verktøy tenker vi å bruke?
Kan vi ta med andre materialer i arbeidsøkta? Noe vi voksne vet ikke er strå, men som kanskje kan ligne litt? Kan det bli en refleksjon mellom barna om vi tar med noen «provokasjoner» inn?
Vi voksne kan se for oss hvordan barna vil møte et materiale, det gjør vi som regel. Kunsten er å ikke låse seg fast i det vi ser for oss, men lene seg tilbake, observere, betrakte, la seg begeistre over barnas frie tanker i møte med med et utforskbart materiale.
I starten av mai hadde vi foreldremøte på Stjernegruppa.
Vi ønsket å ha er annerledes møte der foreldrene fikk treffes på samme måte som barna gjør i sin hverdag.
Vi dekket på med ulike tegnesaker og verktøy til en møteplass der oppgaven var å tegne et tre sammen.
På to andre møteplasser dekket vi på til leireaktivitet. Her var også oppgaven å lage et felles tre.
Så utfordret vi foreldrene til å finne ei gruppe med noen de sjeldent snakker med.
Tegnegruppa utfordret seg selv til å lage et tre som ikke var i treets naturlige farger, og de skulle bl.a. tegne med motsatt hånd enn den de brukte til vanlig. Refleksjon mellom dem var : «Men ka e det som e under jorda»? «Steina, det kan være rotfrukt, det e jo et fantasitre så det kan jo være alt mulig». « Det må være tynne røtter»
De to leiregruppene fant hver sine bord og satte fort igang med leireklumper og refleksjoner rundt hvilket tre de skulle lage.
En gruppe laget et Harry Potter-tre, med greiner som slynger seg oppover. Det ble en blanding mellom Tarzantre og Harry Pottertre fant de ut til slutt….
Den andre gruppa laget et tre med blader og små detaljer.
Hender som knar og ruller leireklumper, fingre som klemmer små biter og former blader, lager nervene med ståltråd, spatel og kam. Ruller vaffelmønsteret kjevle og lager gress.
De tok oppgaven på alvor og praten gikk lett om hva de skulle lage, men også om hverdagslige ting.
Gjennom aktiviteten ble de bedre kjent og snakket om barna, hverdagen og ting man kanskje ellers ikke ville delt på et tradisjonelt foreldremøte.
I etterkant gikk vi rundt og så på hva hver gruppe hadde gjort, og de presenterte arbeidet sitt. Vi fikk gode refleksjoner om måten vi jobber på, og hvordan det å møtes over «det tredje» gjør at vi blir kjent på en annen måte enn om vi skulle ha sittet i en stor gruppe og snakket sammen.
Det ble løs prat, humor og latter.
Gjorde det noe med foreldregruppa å treffes på denne måten?
Var det bra med en utfordring for å bli bedre kjent?
Foreldrene som var tilstede ga uttrykk for at dette var en fin måte å være med på foreldremøte.
Vi møtes på naturrommet rundt blåleiren vi fikk fra en åker i nærmiljøet. Den er løs og saftig i konsistensen. Pedagogen observerer møte mellom leira og barna. Det kan se ut som den blå leira trenger støtte av en fastere leire. Det tilføres en fastere rødleire.
Etterhvert tilbys kjente elementer fra tidlig i prosessen. Pinner, barnåler, små tre stubber gir næring til arbeidet denne arbeidsøkten. Alt er tilrettelagt foran furutreet vårt.
Små hender jobber konsentrert med leire, pinner og barnåler. Kroppen beveger seg i samme tempo som tankene.
«Se, furutreet»
På gruppemøte reflekterer vi rundt videoene vi ser.
Tolkning av furutreet gir pedagogene inspirasjon til iscenesetting av et møteplass.
Vi ser tilbake til dokumentasjonen vår:
Hvordan iscenesette rundt furutreet sånn at barna får mulighet til tolkning?
