Oppsummering av prosessarbeidet: Slørskya 2025/26

Stikkord: fantasi, fortellinger, karneval, kostymer, oppsummering, prosess, skyer, Slørskya

Det går mot slutten av barnehageåret, og nå når de store, hvite sommerskyene tårner over oss har tiden kommet for å ta et tilbakeblikk på årets prosessarbeid. Den siste tiden har vi derfor jobbet med oppsummering av prosessen med skyene, og gitt den et fysisk uttrykk: barna har fått gjenskape og bearbeide skyene og fortellingene sine fra karnevalet i todimensjonale uttrykk, som vi siden har delt i fellesskapet, og til sist satt i en felles komposisjon på veggen ut mot veien: “Alle skyer er forskjellige”. Med utstillingen ønsker vi å vise verden utenfor hva vi jobber med i barnehagen – skyprosessen vår – og å synliggjøre vår faglighet og vår profesjon. Vi ønsker å løfte barnas stemme i dette arbeidet, og å vise hvordan vi har arbeidet for at hvert barns fortelling skal få skinne. Med oss i prosessen har vi hatt støtteordene “fortellinger” og “bevegelse”.

Ved oppstart av prosessarbeidet i august var fokuset vårt rettet mot de konkrete skyene over oss: vi gikk på tur med mål om å oppdage skyene, reflekterte over observasjonene sammen med barna, laget en stor slørsky av hønsenetting og pappmasjé i fellesskap, og mala hvite skyer på store, blåmalte ark. Vi var i utforskningsfasen uten helt å vite hvor veien skulle gå, da det dukket opp en provokasjon av pedagogenes plan for aktiviteten: noen av barna som var ferdige å klippe ønsket å lage flere skyer, og hentet frem tegnesaker og hvite ark. Plutselig var det en båtsky, en trollsky og en regnbuesky blant alle de hvite og blå skyene. Dette var ikke det vi pedagoger hadde sett for oss i det hele tatt, og fantasiskyene skapte først motstand i oss: “Var dette oppgaven, da?” Men da vi løftet øyeblikket inn i felles refleksjoner på gruppa og på tvers av avdelingene, oppdaget vi at de stramme rammene for oppgavene trolig begrenset barnas fantasi og utforskning, og vi bestemte oss for å forsøke å åpne opp for fantasiskyene. Som en av pedagogene sa under en refleksjonsøkt: “Hvorfor er vi så redde for regnbuen?” Det var først da vi åpnet opp prosessen, og lot barna og fantasien deres vise veg, at både prosessarbeidet og arbeidet med barnas fortellinger løsnet. Dette gav prosessen og arbeidet med sky-kostymene retning og driv frem mot karnevalet (se nederst i innlegget for tidligere innlegg om karneval).

Fireåringene er ivrige fortellere, og vi opplever at barnas fortellinger er dynamiske, levende og i stadig bevegelse; de flyter sammen med maling og materialer, med barnas tanker og med samtalene mellom oss, og vokser frem, endres og utvikles i dette samspillet. Derfor har vi tatt opp igjen fortellingene ved flere anledninger: under arbeidsøkter med skyene, i fellesskap under samlinger og måltid, i hverdagssamtaler om skyer, og når barna, skyene deres og pedagogene har satt seg ned sammen for å samtale om, og skrive ut, barnas fortellinger om skyene. I starten var fortellingene stort sett knyttet til skyer som naturfenomen:

«Den skya der va veldig mørk. Det e ei sånn svart sky, ei regnsky. Den har sånn som dryppe ned».

«Æ vil ha en slørsky. En stor sky som sola lyse igjennom! Eller kanskje en perlemorsky.»

«Den e så fin skya når den svever høyt!»

Men nå mot slutten av prosessen, når vi ser på utstillingen på veggen, ser vi at barna har tilegnet skyene sine andre egenskaper, som følelser, tanker og personligheter:

Æ e en regnbuesky.

Æ tenke på at æ vil danse med en stormsky, men den bråke sånn.

Nå kom det en rosa og lilla sky som e vennen min. Vennen min gjør mæ glad, og æ glitre fordi æ tulle.

Men no ble æ lei mæ, fordi vennen min dro.

Men no kjem den lilla skya, og den e så snill, så no ble æ glad igjen.

Hvorfor ble det slik? Kom endringen da vi åpnet prosessen for fantasiskyene? Handler det om hvordan pedagogene tilrettelegger for aktivitetene, og om hvilke spørsmål vi stiller? Kan tidsaspektet være avgjørende; det at barna fikk jobbet med skyen sin i flere omganger, over lengre tid? Dette er spørsmål vi tar med oss videre i refleksjonene.

“Alle skyer er forskjellige” var det et av barna som sa for lenge siden, og slik er det med oss mennesker også. I årsplanen vår står det:

“Alle barn er født med enorme og genuine ressurser. Hvert barn har sin egenart, sine følelser, sitt potensial og sin vekstrytme med uendelige utviklingsmuligheter. Barn har rett til å bli respektert og verdsatt ut fra sin individualitet.
Vi skal ha en åpen anerkjennelse av barns forskjellighet. Ulikhetene skal brukes som en ressurs inn i fellesskapet og være fundamentet til en demokratisk dannelse.”

Underveis i prosessen opplever vi at barnas unikhet kommer til uttrykk både gjennom utforming av skyene, fortellingene og måten fortellingene formidles på: skyene har ulike former, størrelser og fasonger; noen fortellinger er korte, andre lange, og noen holder seg i skyene, mens andre snurrer langt inn i fantasiens verden og ender opp i noe helt annet; noen formidler sin fortelling med innlevelse og setter bevegelse til ordene, mens andre er mer forsiktige i sin formidling; noen synes det er veldig stas når deres fortelling deles i fellesskapet, andre blir litt forlegen. Men hos de fleste opplever vi at noe skjer når pedagogen leser fortellingen tilbake til barnet. De blir sittende å lytte med en oppmerksom, nesten alvorlig mine, og det blir noe høytidelig over stunden. Men når fortellingen er ferdiglest, forvandles ofte den alvorlige minen til et smil, og barnet retter seg i ryggen. Når de blir spurt om det er noe mer de ønsker å fortelle, kommer det flere tillegg til fortellingen fra noen, mens andre sier seg fornøyde: «Nei, det var alt skya mi ville si».

Vi opplever at barna sitter igjen med følelsen av at deres stemme har blitt hørt og synliggjort, og håper de kjenner på det å ha fått påvirket og gått foran i vår felles prosess.