En base av mørkt stoff er klippet opp til oss alle på Solgruppa. Vi skal lage oss vinger til karnevalsfesten. Et fat med materialer som kanskje kan passe, er en del av invitasjonen for å skape sine vinger.
Vi har grublet og grublet… hvilken posisjon vi skal ta for å nå barnas tanker og ideer. Barna har vist oss at en tråd, et glitterbånd, en tøylapp kan fungere som vinge. Å lage kostymer kan gå fort og være enkelt, men det er veien til kostymet som blir det viktigste for oss. Vi ønsker en delaktighet der barna selv viser vei.
Et sort, glitrende langt bånd på en hylse, små firkanter av samme bånd, et sølv gavebånd, to sorte tøystrimler med sølvprikker og fargerike fjær samles sammen klar til bruk. Lag etter lag monteres materialet på basen. Alt har en betydning. Tankene deles hele tiden under arbeidet. «Den sølve er en stripe, den skal være lang» «fjærene skal være sammen, de er bestevenner» en og en fjær flyr ned til vingebasen, tøystykket som er sort/sølv er «pappa O», det skal ligge to oppå hverandre.
Vi reflekterer over at det første, nøye utvalgte båndet, blir borte når lag etter lag limes oppå hverandre. Barna er ikke resultatorientert, men prosessen i arbeidet, der det veksles mellom leik og utforskning, der tanker og hender jobber aktivt sammen og hele kroppen er med, blir drivkraften.
Pedagogen kommer med forslag om å bruke mer tøy «nei, da ser det ut som en båt». Å lytte blir vår viktigste rolle når forberedelsene er gjort. Gi barna tro på egen tanke og heie på de mangfoldige tolkningene. Noen kan se en båt i materialet mens andre kan tenke at det kan være en fjær i bevegelse. Å finne balansen mellom å lytte, komme med forslag, holde seg i bakgrunn, blir avgjørende for medvirkningen i arbeidet med kostymet.
Hva som er en vinge, hva er som er vakkert, hva som gir mening er opp til den som lager kostymet.
