Vi pedagoger tenker oss at vi velger en posisjon i de ulike aktivitetene vi gjør. Noen ganger går vi foran og viser noe, noen ganger går vi ved siden av barnet og noen ganger går vi bak og følger barnet. Her startet vi med å vise barna en teknikk for å ta på lim på glasset og så rulle glasset i jord.
Da viser et barn oss hvor vakkert det blir når hun drysser brun jord i det hvite limet og bevegelsene til penselen lager mønstre og virvler i limet.
Hun viser også hvordan hun kan bruke hele hånda som pensel og dekke glasset med jord og lim som hun har blandet sammen.
Når barna viser oss sin fascinasjon for materialet og andre teknikker vi kan bruke, passer det å gå ved siden av eller å gå bak og la barnet lede an og få den tiden de trenger.
Ramma vår er fylt opp med jord, garn og lim. I helga har den stått til tørk ute. Idag var det tid for å henge opp det vi har laget, og vise det frem til familiene og nabolaget.
Den tørkede versjonen var ikke klissete lenger, og kjennes helt annerledes ut.
Ettåringenes uttrykk er minst like interessant for fingrene som for øynene, og fortjener å være plassert slik at fingre i alle aldre kan oppleve det.
Nå blir det spennende å gå ut og vise frem og se på jorda sammen med foreldrene i ettermiddag!
Sommerferien er over og barna kommer tilbake til hverdagen igjen. Denne gangen med strå i hånda. Strået finnes overalt, i hele landet faktisk – på Vestlandet, på Østlandet, i Lillehammer, i Malvik, på Frøya, på Hitra, på Røros, utenfor huset, langs åkeren, til farmor, ja alle plasser vi har vært i sommer.
Stråene studeres – de finnes i lilla, grønn og gul. Noen kan spises og noen er vakre å se på. Vi ser, vi smuldrer opp, drar av korn. Strået byr på så mye.
Sukkererter er et populært tilskudd i permakassene våre. Det er en vekst vi kan følge med mens den strekker seg oppover hønsenettingen. Den utvikler vakre blomster, som igjen skapes om til små belger som vokser seg store nok til å nytes.
Først må vi legge ertene i vann så de bløtes opp. Slik spirer de raskere.
Etter en dag eller to tar vi med ertene ut og planter dem i jorda mens vi snakker om at blomsterstengelen vil vokse og klatre oppover hønsenettingen.
«Har den arma da»?
Hmmm… si det du….vi får se etterhvert som den vokser…
Ertene vannes og passes på,og vi følger spent med fremover.
Tiden er inne for å oppsummere årets prosess på Solgruppa.
Med årets ord «gjenklanger» ble det på Solgruppa naturlig å tenke på naturen rundt oss.
I gjenklang med naturen. En toårings begeistring for bladet fra året før, til nye oppdagelser av insekter, småkryp.
Det å vise omsorg og empati for det skjøre livet i naturen.
Men hva har egentlig årets prosess handlet om? Vi pedagoger har observert og dokumentert for å forstå dybden i barnas interesse.
Det var, etter flere turer og utforskning av andre insekt, marihøna som ble den store felles interessen. Marihøna er et rolig, robust og utforskbart lite vesen med innbydende farger som vises godt. Det kan løftes på, går passe fort og kan flyge…
Marihøna engasjerte oss og ble broen til arbeid og dialog om varsomhet for naturen og empati for levende liv.
Er det å være som en marihøne? Å gå likt som en, eller å se ut som en?
Underveis i prosessen viser dokumentasjonen hvordan barna bruker sin egen kropp for å forstå og erfare marihøna.
I Husboka vår skriver vi om vårt kunnskapssyn: «Et kunnskapssyn der barna løfter sine spørsmål, hypoteser og ideer i et raust fellesskap».
Gløden i blikket når marihøna går på fingeren. Stemmen som blir lysere og mykere når gutten møter marihøna. Hvorfor blir stemmen myk og lysere når gutten møter marihøna? Hva skjer når gløden i blikket skapes? Hva er det de har opplevd som gir blikket gnist og glød?
De viser empati for det lille livet. De viser omsorg og varsomhet.
Vendepunktet i prosessen
Disse øyeblikkene er noe vi har snakket om, tenkt og reflektert over mye gjennom denne prosessen.
Hvordan disse bildene og øyeblikkene viser varsomheten med den forsiktige hånden som strekker seg mot marihøna på fingeren til en venn. Å holde frem sin egen hånd; instinktet for å vise omsorg og beskytte.
Dette er noe som sitter i barna og noe de viser ovenfor hverandre, omsorgen de har for hverandre, ordene de gir hverandre i glede, i trøst, i spenning og i øyeblikkene vi deler sammen.
De tar vare på hverandre med en hjelpende hånd, ett lyttende øre, gode ord, ett smil og ett «det er plass til deg her» .
