Sukkererter er et populært tilskudd i permakassene våre. Det er en vekst vi kan følge med mens den strekker seg oppover hønsenettingen. Den utvikler vakre blomster, som igjen skapes om til små belger som vokser seg store nok til å nytes.
Først må vi legge ertene i vann så de bløtes opp. Slik spirer de raskere.
Etter en dag eller to tar vi med ertene ut og planter dem i jorda mens vi snakker om at blomsterstengelen vil vokse og klatre oppover hønsenettingen.
«Har den arma da»?
Hmmm… si det du….vi får se etterhvert som den vokser…
Ertene vannes og passes på,og vi følger spent med fremover.
Tiden er inne for å oppsummere årets prosess på Solgruppa.
Med årets ord «gjenklanger» ble det på Solgruppa naturlig å tenke på naturen rundt oss.
I gjenklang med naturen. En toårings begeistring for bladet fra året før, til nye oppdagelser av insekter, småkryp.
Det å vise omsorg og empati for det skjøre livet i naturen.
Men hva har egentlig årets prosess handlet om? Vi pedagoger har observert og dokumentert for å forstå dybden i barnas interesse.
Det var, etter flere turer og utforskning av andre insekt, marihøna som ble den store felles interessen. Marihøna er et rolig, robust og utforskbart lite vesen med innbydende farger som vises godt. Det kan løftes på, går passe fort og kan flyge…
Marihøna engasjerte oss og ble broen til arbeid og dialog om varsomhet for naturen og empati for levende liv.
Er det å være som en marihøne? Å gå likt som en, eller å se ut som en?
Underveis i prosessen viser dokumentasjonen hvordan barna bruker sin egen kropp for å forstå og erfare marihøna.
I Husboka vår skriver vi om vårt kunnskapssyn: «Et kunnskapssyn der barna løfter sine spørsmål, hypoteser og ideer i et raust fellesskap».
Gløden i blikket når marihøna går på fingeren. Stemmen som blir lysere og mykere når gutten møter marihøna. Hvorfor blir stemmen myk og lysere når gutten møter marihøna? Hva skjer når gløden i blikket skapes? Hva er det de har opplevd som gir blikket gnist og glød?
De viser empati for det lille livet. De viser omsorg og varsomhet.
Vendepunktet i prosessen
Disse øyeblikkene er noe vi har snakket om, tenkt og reflektert over mye gjennom denne prosessen.
Hvordan disse bildene og øyeblikkene viser varsomheten med den forsiktige hånden som strekker seg mot marihøna på fingeren til en venn. Å holde frem sin egen hånd; instinktet for å vise omsorg og beskytte.
Dette er noe som sitter i barna og noe de viser ovenfor hverandre, omsorgen de har for hverandre, ordene de gir hverandre i glede, i trøst, i spenning og i øyeblikkene vi deler sammen.
De tar vare på hverandre med en hjelpende hånd, ett lyttende øre, gode ord, ett smil og ett «det er plass til deg her» .
På Månegruppa har vi den siste uka jobbet med musikk og rytmer til karnevalsparaden. Med kulene i sentrum, satte vi til rytmer ved på bruke appen «GarageBand».
Etter nyårets oppsummering av prosessen på Sol valgte vi å henge opp mange bilder. Dette gjorde vi for å inkludere barna i refleksjonene om veien videre, og hva vi skal fokusere på mot karneval.
Bilder av turer, insekter, terrariet, edderkopp og marihøner.
Det ble et sterkt engasjement. Det lyste av øynene, og de begynte å fortelle og vise med kroppene sine om marihøna. Små fingre viste hvordan den gikk fra bakken og opp i hånda, hvordan den klatret på arma, opp i nakken, på kinnet, i panna, på ørene og på hodet. At den gikk på bakken og at den fløy i lufta.
Vi måtte hente marihønene tilbake til miljøet vårt.
Til fruktmåltidet snakket vi om det kommende karnevalet.
Det var en klar enighet om at det skulle lages marihøner som skulle gå på kroppene våre.
Et arbeidsbord med silkepapir, A4 ark, vannmaling og fettstifter står frem i rommet. Vi maler, tegner, bretter og henger opp, ser og prater om. Dag etter dag med fine arbeidsøkter gir pynt til karnevalsfesten. Det har vært viktig for oss å skape pynt der 2 åringen er delaktig med sin tanke og uttrykk.
Penselen føres også opp mot hake og kinn. Å se i speilet at en ser annerledes ut, kan også være en forberedelse til karnevalsfesten.
