I vår lille krok har vi en stor tavle som vi oftest bruker kritt på. Sist uke jobbet vi litt med stemning i kroken og reflekterte over bruken. I dag tilrettelegger vi med vann.
Flere barn og en pedagog har funnet seg til rette i kroken vår. «Kainn du sett på kråkesangen Eline?» Penselen blir dyppet i vannet, så møter den tavleflaten. Det skjer noe forunderlig når vannet tørker, en endring i utrykket. «Æ male kråka æ» «kråka, kråka, kråka» Stemningen er satt. Stunden varer og varer…
Forstørrede bilder av blåbærblad ligger på lysbordet. Bilde av et tørket grønt, og et friskt blad som har skiftet farge til brunt.
Oppgaven er å tegne et blåbærblad. Verktøyet er sort tusj på hvitt papir.
«Bladet e grønt. Det andre e blått».
«Det e svart».
«Ka e det her»? spør et barn og peker på bildet.
«Det e et hull i bladet».
«Den svarte e stygg. Den har en gul strek».
«Det e en snill og en dum. Den grønne e snill og den svarte e litt dum».
Dag etter dag har barna tatt frem ark, gråblyanter og fargeblyanter. Saks og Lim har også vært med i kreasjonene. Barna har tegnet, skapt, fantasert, laget fortellinger og historier.
Tegning betyr mye for oss. Og for noen, mer enn andre. Alle kan tegne. Alle kan føre en strek. Alle har en tanke. Vi tar frem spaden for å grave opp enda et lag. Lag etter lag har vi fordypet oss i prosessen vår med Løvetann.
Sammen har vi vært på en oppdagelsesferd inn i strekens verden for å oppdage noe nytt, se og forstå ting på en annen måte.
Vi tatt oss tid til å rette blikket vårt mot Løvetannen og dens detaljer. En blomst som i sin levetid går igjennom et utrolig foranderlig utrykk. Vi må bare ta oss tid til å stoppe opp og ta oss den tiden det tar å fange opp alle de bite små detaljene som gjemmer seg.
Nettverksmøte på Øya barnehager fikk oss inn på nye tanker og til å få enda mer tygde på kunnskapen rundt tegning. Og tegningens betydning for oss.
Det finnes mange måter å jobbe mot et tema, denne gang ønsket vi å rette blikket mot tegning. Man kan tenke seg at det finnes hundre måter å jobbe med tegning på, vi følte denne gang at det kjentes riktig å gå inn for å se på Løvetannens detaljer. Vi skal koordinere blikket og hånden.
Oppgaven barna fikk var:
Hva ser du? Hva ligner det på?, fikk barna spørsmål om under arbeidsøktene.
Ramma vår er fylt opp med jord, garn og lim. I helga har den stått til tørk ute. Idag var det tid for å henge opp det vi har laget, og vise det frem til familiene og nabolaget.
Den tørkede versjonen var ikke klissete lenger, og kjennes helt annerledes ut.
Ettåringenes uttrykk er minst like interessant for fingrene som for øynene, og fortjener å være plassert slik at fingre i alle aldre kan oppleve det.
Nå blir det spennende å gå ut og vise frem og se på jorda sammen med foreldrene i ettermiddag!
Vi har fått i oppgave å lage et uttrykk som viser «jord», og fått utdelt mange nøster mørkebrunt ullgarn.
Dette har vi ikke gjort før, og vi vet ikke hvordan det skal bli. Vi tilrettelegger for utforskning av jord, garn og lim av vann og mel sammen med bobleplast og bølgete papp.
«Uuæææh!»
Vi prøver ut ulike materialkombinasjoner. Bobleplast gav for dårlig festegrunn, og papp ble for porøst. Da måtte vi tenke litt nytt. Vi fant en treramme og satte i solid papp i bakgrunn med hønsenetting på. Nå festet jordblandingen og garnet seg godt.
Vi ser at mange av barna liker å jobbe med hendene i limet av mel, vann, garn og jord. De ser ut til å nyte følelsen av «kliss». Andre møter «klisset» med avsky og utfordrer seg selv til å være borti til tross for opptrukket overleppe og skepsis i blikket. Noen liker best å drysse brunsvart, finsila jord på den hvite limmassen og se hvordan fargen endrer seg. «Oiii!» hørte vi mange ganger rundt arbeidsstasjonen. Noen synes det beste er å trekke i trådene og se hvordan de beveger seg i den klissete massen.
Vi trenger mange ulike innfallsvinkler for å kunne gi plass til ulike barn sine uttrykk. De er så forskjellige og bringer ulike erfaringer til gruppa. Vi ser at de følger nøye med på hva de andre barna gjør, hermer etter og inspirerer hverandre.