Rundt måltidet går praten om utetiden.
«Har dere gått på isen?»
«Det va glatt»
Et barn hever hendene og beveger seg sidelengs for å beskrive bevegelsen.
«Mått hold i mæ» forteller et annet barn.
Kanskje blir det flere nye erfaringer denne vintersesongen enn i fjor.
Vi sklir og faller. «Artig»! Reiser oss opp igjen og går bortover isen med forsiktige, glidende skritt.
Å gnikke, vrikke føttene for å kjenne om isen er glatt. Dette gir oss en lyd. En ny lyd kanskje? «Skvik skvik» sier det.
«Marihøne»! ropte et av barna i det hun ble hentet en ettermiddag.
«Har du funnet marihøne»?
«Ja»
Vi gikk bort til jenta som satt i gresset. Hun strøk gresstrå forsiktig fra hverandre, flyttet på høstløv og pekte.
«Der» sa hun og pekte i gresset.
Det var ikke ei, men mange marihøner!
«Skal de få bli med oss inn»?
Det fikk de.
Vi tok med mose og blader inn i terrariet, så fikk fem marihøner flytte inn.
Frydefulle hvin.
«Der e marihøna»! «Den går på taket»
«No vart den borte». Den gjemte seg under mosen.
Vi deler plassen, ser sammen, viser hverandre hvor marihønene er.
I dag sa vi takk for besøket, og marihønene fikk komme ut igjen.
Vi må løfte dem forsiktig ut.
Takk for besøket.
«Se, den går».
Da vi kom inn fant vi frem prosjektoren.
«Der e marihøna»!
Rulling av kuler, leker og materialer, men også barna som ruller med egen kropp har blitt en lekerytme hos flere Månebarn. Klinkekuler som trilles raskt, sakte, hardt og forsiktig bortover den lange korridoren. Kropper som ruller som tømmerstokker og overlater bevegelsen til tyngdekraften, noen som bremser med hender og føtter, andre som ruller raskt, slipper kontrollen og lar seg bare rulle. Hvor ender ferden? På skrå, rett ned, inn i gjerdet, mot en venn?
Vi ser barn som triller tromler, baller eller lokk ned bakken og tester egen fart. Kan jeg ta igjen trommelen/ ballen/ lokket eller kan den ta igjen meg? Det er uforutsigbart, litt skummelt og litt spennende.
Å gi rom og tid for denne lekerytmen, for barnas spontaniteten og utforskning blir viktig.
Hvorfor har barna så mye interesse for rullende bevegelse?
Er det fordi det er uforutsigbart hvilken retning de går? Er det bevegelsen barna har interesse for? Spenningen? Er det at det kan gjøres om og om igjen og gir uante muligheter? Vi tar med oss spørsmålene i refleksjoner rundt videoer og bilder som vi har dokumentert.
Hver dag kommer Hilde og Marit og vasker hos oss. Barna blir etterhvert godt kjent med dem, slår av en prat og viser interesse for det de gjør. Vi stopper litt opp i dagen vår, i leiken vår og hjelper til å ta bort ting som ligger på gulvet, vi observerer og følger med når de gjør vaskejobben i barnehagen vår.
I dag ble Månebarna interessert i gulvvaskemaskina. Hilde og Marit tar seg tid til å fortelle og møte spørsmålene som barna kommer med:
Ka e det der?
Ka e det under lokket der?
«Oi, det va skittent»
I starten av mai hadde vi foreldremøte på Stjernegruppa.
Vi ønsket å ha er annerledes møte der foreldrene fikk treffes på samme måte som barna gjør i sin hverdag.
Vi dekket på med ulike tegnesaker og verktøy til en møteplass der oppgaven var å tegne et tre sammen.
På to andre møteplasser dekket vi på til leireaktivitet. Her var også oppgaven å lage et felles tre.
Så utfordret vi foreldrene til å finne ei gruppe med noen de sjeldent snakker med.
Tegnegruppa utfordret seg selv til å lage et tre som ikke var i treets naturlige farger, og de skulle bl.a. tegne med motsatt hånd enn den de brukte til vanlig. Refleksjon mellom dem var : «Men ka e det som e under jorda»? «Steina, det kan være rotfrukt, det e jo et fantasitre så det kan jo være alt mulig». « Det må være tynne røtter»
De to leiregruppene fant hver sine bord og satte fort igang med leireklumper og refleksjoner rundt hvilket tre de skulle lage.
En gruppe laget et Harry Potter-tre, med greiner som slynger seg oppover. Det ble en blanding mellom Tarzantre og Harry Pottertre fant de ut til slutt….
Den andre gruppa laget et tre med blader og små detaljer.
Hender som knar og ruller leireklumper, fingre som klemmer små biter og former blader, lager nervene med ståltråd, spatel og kam. Ruller vaffelmønsteret kjevle og lager gress.
De tok oppgaven på alvor og praten gikk lett om hva de skulle lage, men også om hverdagslige ting.
Gjennom aktiviteten ble de bedre kjent og snakket om barna, hverdagen og ting man kanskje ellers ikke ville delt på et tradisjonelt foreldremøte.
I etterkant gikk vi rundt og så på hva hver gruppe hadde gjort, og de presenterte arbeidet sitt. Vi fikk gode refleksjoner om måten vi jobber på, og hvordan det å møtes over «det tredje» gjør at vi blir kjent på en annen måte enn om vi skulle ha sittet i en stor gruppe og snakket sammen.
Det ble løs prat, humor og latter.
Gjorde det noe med foreldregruppa å treffes på denne måten?
Var det bra med en utfordring for å bli bedre kjent?
Foreldrene som var tilstede ga uttrykk for at dette var en fin måte å være med på foreldremøte.
De ville gjerne ha flere slike.