Vann, sørpe, snø og is ga oss mange muligheter i uterommet i dag. Forskjellige underlag testes når vi går og springer. Å gå på is gir andre og kanskje nye erfaringer. Noen går roligere, noen holder samme tempo, noen trenger en hånd å holde i og noen kryper.
I båten er det masse lilla vann som blir interessant å utforske på mange måter.
Store bøtter med snø i forskjellige konsistens gir flittige hender.
Uterommet er dekket i mange former, det holder oss i drift på ulike vis.
I vårt nabolag trengte vi et utgangspunkt, et midtpunkt – noe å bygge veiene og husene rundt. Barna har tegnet mange rundkjøringer ute på asfalten, så t ble et naturlig valg.
I Malvik er vi vant med vakker beplantning og pynt i rundkjøringer, ved benker, ved busstopp og i parker. Dette sørger en dyktig gjeng på Kommunalteknikk for. Det vises i barnas oppfatning av hvordan rundkjøringer ser ut. I midten må det være trær, busker og blomster .
I midten av en rundkjøring skal det være vakkert!
Et fat med sirkler av kryssfiner, papprør og trepinner blir dekket på. Noe er kjent og noe er nytt. Vi møtes rundt fatet der de nye runde sirklene blir interresante. Noen kjenner på, noen stabler og noen oppdager noe gammelt limpistol lim som vi pirker bort. Pedagogen har inntatt en aktiv/ passiv rolle, spent på hvordan kombinasjonen av materialer blir tatt imot.
Et av barna legger en tresirkel oppå et papprør, før hun tar en pinne i hver hånd og trommer på sirkelen. Trommelyden fanges på opptak, og sammen ser og hører vi på lyden. Et smil brer seg over hele ansiktet. En venn kommer til og blir oppmerksom på det nye materialet og hører lyden fra opptaket. Kanskje du skal vise hvordan du laget lyden? spør pedagogen. Barnet viser ideen sin med støtte fra pedagogen. Vennene svarer med gjenklang.
«Se her» sa et av barna og holdt et lite speil under nesa.
Jeg så på henne og hun smilte.
Hun så på meg med øyne som strålte av sin oppdagelse, ikke direkte, men gjennom speilet.
Et annet barn ville være med og kom smilende med et speil i hånden.
Hun la også speilet under nesa.
De så på seg selv i speilene sine og lo før de begynte å gå rundt i rommet.
«Æ ser taket» sa den ene mens de gikk sammen, med nesen og blikket ned i speilene sine.
De stoppet foran et tredje barn.
«Æ ser magen din, og ansiktet ditt» sa den ene.
Han så ned på kroppen sin, pekte på magen og sa: «Der e magen».
Speilets gjenklang.
Når vi treffes rundt arbeidsbordet første barnehagedagen i januar, deles det gjensynsglede og historier om julefeiring, men vi har ikke glemt hva vi jobber med i prosessen. Det er venner som ber hverandre om hjelp til å tegne detaljer på huset sitt, det avtales fargevalg og blanding av maling, og det studeres og zoomes på husbildene på iPaden. Etter ei lita morgenøkt står 6 hus til tørk foran den varmende vedovnen.
Arbeidsmåtene våre der dialog og samarbeid står sentralt er godt innarbeidet i gruppa i Ugletårnet. De har mange ganger erfart at fellesskapet og samarbeidet gir så mye mer enn de kan bidra med alene.
«Æ kan nesten ikke jobb med huset mitt no, for æ har ikke en venn å planlegg sammen med!»
sa et barn på slutten av dagen, da alle vennene var hentet.
Det at alle jobber med det samme rundt et bord, gjør mye for konsentrasjonen. Det blir en egen driv og alle snakker om det samme i ulike varianter. Står noen fast, kan man slippe nye idéer til ved å ta en titt rundt seg eller involvere seg i en venn sitt arbeid. Vi tror barna savner innspill, inspirasjon og det å sitte «i hverandres varme» når de jobber med noe helt alene.