Takk for alle isblokker dere har tatt med til barnehagen. I dag pratet vi og jobbet med å teste liming med vann og is. Vi inviterte hele barnehagen inn med spørsmålet «hva kan vi skape sammen av isblokken?»
Venner fra flere grupper kommer til. Det er med på å utvide spørsmålet.
Ta gjerne med mer is i melkekartonger.
14 spente føtter står på benken på rekke og rad. Vi er enige om at IDAG skal vi våge oss opp og synge for hele skolen! Vi gjør det sammen og ingen skal føle seg alene. Mange er spente og kjenner at grue-seg-følelsen blander seg godt sammen med glede-seg-følelsen til en litt kaotisk ball i magen.
Vi har snakket om at vi kan kjenne kraften og varmen fra en venn hvis vi griper tak i hånda ved siden av oss. Vi kan dele ro og styrke med hverandre selv når vi ikke føler oss så rolige eller sterke i oss selv.
Et tromme «riff» høres i rommet, lyden sier velkommen. Det er akkurat som dette er en invitasjon.
«Et riff er et musikalsk mønster som gjentas. Det kan være en melodi, en akkordrekke, eller et musikalsk refreng. Store norske leksikon
Vi observerer ofte at et barn starter å slå på tromma. Invitasjonen tas imot og flere venner blir med i riffet med sin tolkning. Blikkene møtes og store smil og glede kommer til uttrykk i fellesskapet. Dette er øyeblikk i hverdagen som oppstår i iscenesettelsene vi har skapt i rommet. Vi jakter/ fanger disse øyeblikkene for så å løfte dem.
I det siste har vi delt gruppa på formiddagen. Inne har vi tilrettelagt med prosjektor og storskjerm med dokumentasjoner fra barnas egne uttrykk. Foran skjermen har vi iscenesatt med materialer for å kunne uttrykke seg samtidig. Vi ønsker å gi barnas uttrykk og stemne en verdi i gruppen. Kombinasjon mellom å gjøre og det digitale blir som en samlingsstund der 1-åringen leder an.
Estetikk Empati Poesi
Se for deg et stort, mektig og majestetisk furutre. Med en raus krone av sterke greiner som strekker seg langt ut fra stammen, sammen bærer de med seg millioner av barnåler. Når vi nå skal oppsummere prosessen med trær for barnehageåret 2022/23 på Månegruppa ønsker vi å bruke furutreet som en metafor.
Røttene gir oss vekst og utvikling. Den tykke stammen omfavner Reggio Emilia filosofien, arbeidsmåtene våre, det fysiske miljøet og materialet, barns medvirkning, pedagogrollen, prosessorientert arbeid og pedagogisk dokumentasjon. De mangfoldige greinene er de ulike og unike menneskene. Barkens endringer minner oss om en bevegelig refleksjonskultur. Konglene er de varierte aktiviteter og iscenesettelser. De rike barnålene er prosessenes mange øyeblikk som blir satt sammen til en større sammenheng. Innerst inne har man kvaen som pulserer igjennom treet som gode holdninger og verdier. En ny åring er bygd i år. For oss er dette et symbol på kultur i barnehagen.
Furutreet trenger også sollys. Sola er større enn oss og kan minne om storsamfunnet. På barnehagen er vi et minisamfunn med yrende demokratiske stemmer. Lag etter lag bygger vi kreative ideer og bærekraftig holdninger som skal gi storsamfunnet håp.
«Hvis det estetiske fremmer følsomhet og evne til å knytte sammen ting, også ting som står langt fra hverandre, og hvis læring skjer gjennom en ny tilknytning mellom ulike elementer, kan estetikken betraktes som en viktig igangsetter for læring»
Vea Vecch
Praksifortellinger rundt prosessen.
Barnåler
Bakken er dekket med tusenvis av gylden brune barnåler, det ser nesten ut som et teppe der de ligger. Sensommerens vindkast har også kastet ned rikelig med kongler fra furutreet som står i uteområde på barnehagen. Mange ganger har vi plukket disse konglene for å leke med og til aktiviteter inne utover høsten og vinterhalvåret. Men i dag er oppdagelsen en annen. En jente har funnet seg to små fargerike plastskåler som hun har fylt med barnåler. Naturmaterial skinner sammen der de ligger etter å ha blitt plukket av flittige barnehender. Neste dag finner vi en bøtte for å samle barnåler sammen.
Jenta viste pedagogen nye veier og et nytt materiale som gruppen fikk glede av å utforske på flere måter i prosessen med trær. Når skal pedagogene gå ved siden av, foran eller følge barnet i prosessen? Å lytte blir pedagogens viktigste redskapet.
Sammenhengene
Det er vår i lufta. Vi sitter samlet under furutre og tegner når vi hører en stemme:
«Furutre!» «Vi ser ut som furutre!», sier jenta.
«Vi er barken og barna er barnåler» forteller jenta videre.
Det er morgen, frokosten er satt på bordet og ryggen er godt lent bak på stolryggen. På andre siden av bordet skjærer kniven sakte igjennom en honningmelon, skrelleren preller av skallet på en gulrot og fingertuppene drar av druene fra stilken. Skallet og stilkene blir liggende på bordet i en liten haug. Et av barna strekker hånden mot en liten drue stilk. «Se, furutre» sa gutten.
Barna danner et bildet av furutre. Virkeligheten binder seg sammen med fantasien. Barna ser sammenhengene i ulike situasjoner.
Omfavnelse
Omfavnelse. Hun løper bort til furutreet. Hendene klemmer rundt stammen, kroppen er tett inntil og kinnet vendt mot en ruglete ru overflate. Hun holder fast en god stund før de slipper tak igjen.
Empatisk øyeblikk. Pedagogene opplever at barna har en empatisk tilnærming til furutreet.
I dialog
Det er vinter. Et tynt lag med snø har lagt seg på bakken. Såpass tynt at vi kan fortsett ha trillebårer ute. Først en, så to, så tre, så blir det plutselig seks trillebårer som stiller seg at med hverandre. Blikkene vender seg mot samme retning. « Det er furutreet» sier ei jenta. «Det er ikke våres furutre» svarer en gutt. «Furutreet vårt ligger bak den furutreet» sier en annen jenta.
Det foregår samtaler, dialoger blant barna. Et internt språk. Felles erfaringer, opplevelser gir støtte til relasjonsbygging. Barna vender seg til hverandre. De snakker om deres felles tredje, furutreet.
I ett med furutret
Hun reiser seg med et byks opp. Hendene strekkes ut og opp til hver sin side, så langt hun bare klarer. Kroppen formes som en stor Y og med en entusiastisk stemmen sier hun :«Vi er små, men treet er så stor!» sier hun.
Vi opplever at hun er i ett med furutreet. Hun bruker kroppen sin som et av de mange språkene.
Å være i prosess
Klokka er 16:25. Hun sitter tett til bordet og tegner. Hun vender blikket til meg. Jeg ser på hun. «Æ tegner furutreet», sier hun. «Jeg ser det», svarer jeg.
Jeg ser på jenta som tegner. Hun ser på meg med et bekreftende blikk. Ja, det er det du tror Zoi, det er furutreet vårt. Det stilles ikke noe spørsmål. Det trengs heller ikke det. Når man er i en prosess, er det utvikling og nye tanker hele tiden. Det er en helhetlig kontinuitet.
Furutreet!
Om vi klatrer opp på gjerdet kan vi se deg, du er mye større og eldre enn oss og du har så mange flere hender enn oss. Du skifter «drakt» og kler deg etter været på din måte. Du er så raus og tålmodig der du står. Du sier ikke så mye, men du lytter til de rundt deg. Du stråler oppe på haugen der. Vi ser deg, og vi vil gjerne være rundt deg, og kanskje noen ganger oppi deg.
Det er noe spesielt med deg, måten du strekker deg høyt opp mot himmelen, måten du skaper en ro rundt deg. Du har en evne til å vise at du er der for oss, hver dag, hver kveld og hvert år. Du gir liksom aldri opp.
Din empatiske side er så verdifull, og vi vet hvor viktig du er for økosystemet rundt oss. Det er fascinerende å tenke på hvor mye du gir av deg selv, av både luft, liv og energi. Du gir skygge på varme dager, og ly i urolige dager, samtidig klarer du å holde føttene nede på jorden og holde deg stabil.
Du gir og gir av deg selv. Din utstråling er helt enestående, og din estetiske verdi så verdifull.
Du er en sann kilde til inspirasjon for oss alle. Din naturlige skjønnhet, sammen med din komplekse struktur og oppbygning gir oss så mange tanker både til undring og beundring.
Takk for at du er den du er!
Pedagogen, H.K
Har du lyst til å lese mer om prosessen. Skriv Måne, trær, furutre på søkefeltet.
I starten av mai hadde vi foreldremøte på Stjernegruppa.
Vi ønsket å ha er annerledes møte der foreldrene fikk treffes på samme måte som barna gjør i sin hverdag.
Vi dekket på med ulike tegnesaker og verktøy til en møteplass der oppgaven var å tegne et tre sammen.
På to andre møteplasser dekket vi på til leireaktivitet. Her var også oppgaven å lage et felles tre.
Så utfordret vi foreldrene til å finne ei gruppe med noen de sjeldent snakker med.
Tegnegruppa utfordret seg selv til å lage et tre som ikke var i treets naturlige farger, og de skulle bl.a. tegne med motsatt hånd enn den de brukte til vanlig. Refleksjon mellom dem var : «Men ka e det som e under jorda»? «Steina, det kan være rotfrukt, det e jo et fantasitre så det kan jo være alt mulig». « Det må være tynne røtter»
De to leiregruppene fant hver sine bord og satte fort igang med leireklumper og refleksjoner rundt hvilket tre de skulle lage.
En gruppe laget et Harry Potter-tre, med greiner som slynger seg oppover. Det ble en blanding mellom Tarzantre og Harry Pottertre fant de ut til slutt….
Den andre gruppa laget et tre med blader og små detaljer.
Hender som knar og ruller leireklumper, fingre som klemmer små biter og former blader, lager nervene med ståltråd, spatel og kam. Ruller vaffelmønsteret kjevle og lager gress.
De tok oppgaven på alvor og praten gikk lett om hva de skulle lage, men også om hverdagslige ting.
Gjennom aktiviteten ble de bedre kjent og snakket om barna, hverdagen og ting man kanskje ellers ikke ville delt på et tradisjonelt foreldremøte.
I etterkant gikk vi rundt og så på hva hver gruppe hadde gjort, og de presenterte arbeidet sitt. Vi fikk gode refleksjoner om måten vi jobber på, og hvordan det å møtes over «det tredje» gjør at vi blir kjent på en annen måte enn om vi skulle ha sittet i en stor gruppe og snakket sammen.
Det ble løs prat, humor og latter.
Gjorde det noe med foreldregruppa å treffes på denne måten?
Var det bra med en utfordring for å bli bedre kjent?
Foreldrene som var tilstede ga uttrykk for at dette var en fin måte å være med på foreldremøte.
De ville gjerne ha flere slike.