Vi samles rundt pepperkakehuset med litt mere pynt. «Nonstop», «seigmenn», og damer, hester og griser, får plass på huset. Pynten hentes ivrig fram fra kassa og plasseres rund på pepperkakehuset. Mens andre synes stiftemaskina er mest spennende. Det er ikke så lett å få stiftemaskina til å skyte ut stifter, men med litt hjelp går det. « Æ fikk d t når æ brukt hodet» sier en, så fornøyd når stiften skytes ut. Pepperkakehuset tar sakte men sikkert form etter som det blir brukt. Nye ideer dukker opp på vår nye møteplass.
Det starter med et blikk, en berøring eller mimikk. Så følger humoren med sin herlige lyd av latter, og da er kontakten opprettet og leken igang.
Vi ser at barna nå er langt mer opptatt av hverandre enn de var i starten. De beveger seg som en gjeng når de skal utforske noe nytt, hermer etter hverandre, ler og følger godt med på vennene og hva de gjør.
På Stjerne jobber vi hele tiden med å bygge relasjoner – mellom barn og barn, barn og material, barn og pedagog, barnehage og familier. Relasjonene mellom oss er grunnmuren som vi støtter oss på når vi skal samarbeide, klare noe sammen, hjelpe hverandre, utforske sammen, vise hverandre tillit, lære av hverandre og leve sammen i barnehagen.
Når vi jobber med relasjoner mellom barn er det viktig hvilke verdier vi har med oss. Vi tenker at barn ønsker positiv kontakt med andre barn, og med dette som forutsetning støtter vi barnas kontaktsøkende handlinger. Kanskje er teknikken til ettåringene litt uslipt, men vi vet at det fins en diamant der inne bare vi hjelper den frem. Litt tolkning i beste mening må til, og vi øver på å ta imot hverandre på en positiv måte og heller sette grenser om det skulle bli for mye.
Som i blomsterbeddet gjødsler vi noe, og luker bort noe annet.
Vi gjødsler det gode blikket, å stryke noen på armen hvis de er lei seg, å hjelpe noen opp hvis de faller, plukke opp noe en venn har mistet og å hjelpe en venn å ta av inneskoene i garderoben. Vi gjødsler også det å sette egne grenser. Noen klarer å si stopp, andre kan sette i et hyl for å si at det er nok.
Vi luker bort å putte en finger i øyet eller munnen på en venn og å ta ting ut av hendene på andre. Ofte foreslår vi noe vi kan gjøre i stedet for. Noen liker å gi en klem, andre syns best om en «high five».
I rommet vårt fins mange møteplasser for utforskning, lek og samhandling. Vi viser barna late-som-om lek rundt servering og omsorg for dukker og kosedyr fordi det gir barna en fin ramme for å leke, vise omsorg og godhet for hverandre. Denne typen lek handler i stor grad om å gi og ta. Lekekulturen blir en grobunn for fellesskap og vennskap.
Vi har stor tro på positive sirkler og ringvirkninger i barnehagelivet og at det er pedagogene som må gjøre forarbeidet og gå denne veien sammen med barna hver dag.
To stjernebarn på for å sanke til høstmartna.Små barnehender sanker både kongler og mose i skogen.Vi samarbeider med å legge det i posen.Noen fører an, mens andre følger etter.
Det føles naturlig å bruke nærområdet vårt og at barna deltar i alle forberedelsene til Høstmartnan. Dette gir dem erfaringer, delaktighet og slik bygger vi forventninger til den store dagen.
Vi har fått i oppgave å lage et uttrykk som viser «jord», og fått utdelt mange nøster mørkebrunt ullgarn.
Dette har vi ikke gjort før, og vi vet ikke hvordan det skal bli. Vi tilrettelegger for utforskning av jord, garn og lim av vann og mel sammen med bobleplast og bølgete papp.
«Uuæææh!»
Vi prøver ut ulike materialkombinasjoner. Bobleplast gav for dårlig festegrunn, og papp ble for porøst. Da måtte vi tenke litt nytt. Vi fant en treramme og satte i solid papp i bakgrunn med hønsenetting på. Nå festet jordblandingen og garnet seg godt.
Vi ser at mange av barna liker å jobbe med hendene i limet av mel, vann, garn og jord. De ser ut til å nyte følelsen av «kliss». Andre møter «klisset» med avsky og utfordrer seg selv til å være borti til tross for opptrukket overleppe og skepsis i blikket. Noen liker best å drysse brunsvart, finsila jord på den hvite limmassen og se hvordan fargen endrer seg. «Oiii!» hørte vi mange ganger rundt arbeidsstasjonen. Noen synes det beste er å trekke i trådene og se hvordan de beveger seg i den klissete massen.
Vi trenger mange ulike innfallsvinkler for å kunne gi plass til ulike barn sine uttrykk. De er så forskjellige og bringer ulike erfaringer til gruppa. Vi ser at de følger nøye med på hva de andre barna gjør, hermer etter og inspirerer hverandre.
