Når vi går på tur møter vi mange forskjellige vekster. Vi oppdager farger, struktur, mønster, ulikheter.
På turen i dag oppdaget et 4-åring denne tresoppen. «Se, den har skinn på sæ». Han fanger oppmerksomheten til pedagogene, som viser sin interesse for funnet. De setter seg ned, kjenner på «skinnet», tar bilde, vi zoomer inn. (Noe vi har gjort flere ganger i prosessen med strået). Det blir en samtale og noe felles, et mikroøyeblikk som som setter i gang noe verdifullt, noe ekte. For det må være ekte om en samtale skal føles god og meningsfull.
Hvorfor oppdager barnet disse detaljene i denne tresoppen?
Hvorfor er slike øyeblikk så viktig både for barn og voksne?
Dette handler jo om en tresopp, ikke strå som er gruppas fordypningsemne? Kan vi gi så mye oppmerksomhet til dette funnet?
Kan barnets funn og evne til å oppdage slike detaljer ha betydning for vår fordypning?
Står dette øyeblikket alene eller kan det sees i en større sammenheng?
Jobber vi i prosess kun når pedagogene er forberedt på det? Hva er å være forberedt?
En tresopp er faktisk en spennende vekst, med forskjellige farger. På den ene siden er det brune og hvite prikker……og på den andre siden er den grønn, med striper og faktisk «skinn» på.
Den ene pedagogen tok med seg dette øyeblikket til en klok kollega på en annen gruppe. Hun sier at dette er et øyeblikk som kommer av at barnet gjennom stråprosessen har trent blikket sitt, lært å oppdage de små detaljene i det som lever rundt oss. Han tar seg tid til å studere sitt funn, han går ikke bare forbi og tar det som en selvfølge. Han møter interesse fra både barn og voksne, noe vi vet gir næring til mer utforskning. Da tenker vi at vi snakker om hele hensikten med å jobbe i prosess.
Etter å ha lagt tresoppen litt til side,vandrer gutten videre på sin oppdagelsesferd og setter seg ned ved en stein fullt av vanndråper…
Det starter med et blikk, en berøring eller mimikk. Så følger humoren med sin herlige lyd av latter, og da er kontakten opprettet og leken igang.
Vi ser at barna nå er langt mer opptatt av hverandre enn de var i starten. De beveger seg som en gjeng når de skal utforske noe nytt, hermer etter hverandre, ler og følger godt med på vennene og hva de gjør.
På Stjerne jobber vi hele tiden med å bygge relasjoner – mellom barn og barn, barn og material, barn og pedagog, barnehage og familier. Relasjonene mellom oss er grunnmuren som vi støtter oss på når vi skal samarbeide, klare noe sammen, hjelpe hverandre, utforske sammen, vise hverandre tillit, lære av hverandre og leve sammen i barnehagen.
Når vi jobber med relasjoner mellom barn er det viktig hvilke verdier vi har med oss. Vi tenker at barn ønsker positiv kontakt med andre barn, og med dette som forutsetning støtter vi barnas kontaktsøkende handlinger. Kanskje er teknikken til ettåringene litt uslipt, men vi vet at det fins en diamant der inne bare vi hjelper den frem. Litt tolkning i beste mening må til, og vi øver på å ta imot hverandre på en positiv måte og heller sette grenser om det skulle bli for mye.
Som i blomsterbeddet gjødsler vi noe, og luker bort noe annet.
Vi gjødsler det gode blikket, å stryke noen på armen hvis de er lei seg, å hjelpe noen opp hvis de faller, plukke opp noe en venn har mistet og å hjelpe en venn å ta av inneskoene i garderoben. Vi gjødsler også det å sette egne grenser. Noen klarer å si stopp, andre kan sette i et hyl for å si at det er nok.
Vi luker bort å putte en finger i øyet eller munnen på en venn og å ta ting ut av hendene på andre. Ofte foreslår vi noe vi kan gjøre i stedet for. Noen liker å gi en klem, andre syns best om en «high five».
I rommet vårt fins mange møteplasser for utforskning, lek og samhandling. Vi viser barna late-som-om lek rundt servering og omsorg for dukker og kosedyr fordi det gir barna en fin ramme for å leke, vise omsorg og godhet for hverandre. Denne typen lek handler i stor grad om å gi og ta. Lekekulturen blir en grobunn for fellesskap og vennskap.
Vi har stor tro på positive sirkler og ringvirkninger i barnehagelivet og at det er pedagogene som må gjøre forarbeidet og gå denne veien sammen med barna hver dag.
Materialet er iscenesatt, hva skal vi invitere til?
Skal vi jobbe med kråka? Det føles unaturlig å si. Kråka vår er noe annet enn et bilde eller en ting. Vi opplever at kråka gjennom leken har blitt en av gjengen. Vi snakker med henne og om henne. Det er akkurat som om at hun «lever» sammen med oss. Barna forteller oss i leken at kråka er viktig for dem, «mæ og kråka», «sånn ja, kråka». « hallo hallo kråka» nusse dæ»
Vi inspireres av leken der kråka får omsorg og nærhet. Hva med å stelle med kråka? Eller pynte kråka? Det er begreper barna kjenner betydningen av. Pedagogenes oppdagelser og valg av formuleringer tenker vi har betydning for prosessen videre.
En martnasbod står igjen under treet. Litt naken og alene. Hva kan vi gjøre for å skape liv i den igjen?
Vi liker idéen om at ting kan brukes på nytt og redesignes, noe som kan bli et lite prosjekt, noe som samler oss om noe, noe vi kan jobbe med ilag.
Før vi går igang, tar vi noen valg:
– Er det noe vi kan bruke tid på? I såfall, skal vi bruke bordsag eller håndsag? Vi tenker at dette er noe vi kan bruke tid på, så håndsagen blir vårt redskap.
– Barns delaktighet. Dette skal være barnas prosjekt. Dette skal vi gjøre sammen.
«Et prosjekt stiller krav til pedagogen når det gjelder å skape sammenhenger som legitimerer barns nysgjerrighet, teorier og utforskning (Rinaldi 2005)».
«Pedagogen må forholde seg lyttende, iakttagende og spørrende til barns utsagn og handlinger.» (Alicia Kjær 2016).
Vi har allerede ryddet i materialene våre – sortert og plukket ut det som kan egne seg.
Materialene bæres og plukkes ut, vi måler og tilpasser det som skal brukes.
Et barn ønsker å tegne hytta. Vi henter papirrull, saks og blyanter. Noen får i tegneoppgave å lage en arbeidstegning over hvordan hytta skal se ut.
Parallelt foregår det saging, måling og vatring.
Det er mange elementer av ulike slag i byggeprosessen.
