Når barna i Ugletårnet tegner og maler er det ofte de synkroniserer seg mot hverandre eller lar seg inspirere av hverandre så mye at de nesten lager det samme. Med husene til nabolaget vi bygger er målet vårt derimot å få øye på husenes egenart og detaljer slik at vi kan kjenne dem igjen.
Hvilke detaljer gir gjenklang i oss?
På turene våre har vi satt oss foran hvert hus for å beskrive det vi ser. Og heldigvis legger vi merke til forskjellige detaljer!
Vi har skrevet ut bilder av barnas hus, men vi så at på Ipad’en ble det noe helt annet. Der kunne vi forstørre detaljer slik at vi kunne se dem tydeligere. Da oppdaget vi mange ting vi ikke hadde sett før!
Tenk at noen tak har diamantformer og andre tak har bølger!
Rulling av kuler, leker og materialer, men også barna som ruller med egen kropp har blitt en lekerytme hos flere Månebarn. Klinkekuler som trilles raskt, sakte, hardt og forsiktig bortover den lange korridoren. Kropper som ruller som tømmerstokker og overlater bevegelsen til tyngdekraften, noen som bremser med hender og føtter, andre som ruller raskt, slipper kontrollen og lar seg bare rulle. Hvor ender ferden? På skrå, rett ned, inn i gjerdet, mot en venn?
Vi ser barn som triller tromler, baller eller lokk ned bakken og tester egen fart. Kan jeg ta igjen trommelen/ ballen/ lokket eller kan den ta igjen meg? Det er uforutsigbart, litt skummelt og litt spennende.
Å gi rom og tid for denne lekerytmen, for barnas spontaniteten og utforskning blir viktig.
«Vi liker å rulle!»
Hvorfor har barna så mye interesse for rullende bevegelse?
Er det fordi det er uforutsigbart hvilken retning de går? Er det bevegelsen barna har interesse for? Spenningen? Er det at det kan gjøres om og om igjen og gir uante muligheter? Vi tar med oss spørsmålene i refleksjoner rundt videoer og bilder som vi har dokumentert.
I løpet av forsommeren har vi pratet mye om hva som skal skje videre med flyet vårt når Kometene skal over til Ugletårnet. I gjentatte refleksjoner mellom barn og pedagoger, barna seg imellom og pedagog til pedagog var det en enighet om at flyet måtte få komme ut.
«Da bli det gøyere å fly».
«Da kan det fly på orntlig».
«Da kan vi fly på ekte».
«Vi må ta flyet ut så vi kan jobbe mere med det».
«Vi må gjør nå med vingan hvis flyet ska fly på ordentlig».
Det diskuteres om vingene skal bevege seg/ flakse eller om de skal være i ro. To av barna begynner å bevege seg rundt i rommet med armene ut, en med bevegelige armer og en med armene i ro.
Mandag samler vi oss rundt flyet og reflekterer rundt hva vi gjør nå. Utgangspunktet er at vi skal ta det med ut, men hvordan?
– «Vi kan bare åpne hele døran på begge sidan, så bli det stort»
– «Vi kan mål flyet først»
Flyet er festet med tråder og vi bestemmer oss for å teste ut om flyet kan holde seg opp uten dem. Vi kan se en spenning i gruppa, en tripper, en holder seg på hodet og en holder hånda på munnen, noen hyler.
Første tråd går og flyet står, andre tråd blir klipt og flyet står fortsatt. Idet trådene bak på flyet klippes, begynner det å skje noe. Noen roper, noen hyler og noen løper mot flyet idet det begynner å falle mot den ene siden. Etterhvert er 10 barn inni flyet der det hyles og skrikes.
Det hele tar en helt annen vending enn vi hadde forutsett.
En tar jobben som flyvertinneog prøver å «redde» folk ut fra flyet, men det hyles og skrikes, noen har lagt seg ned…Er de skadet tro? En blir brannmann og tar oppgaven med å holde flyet oppe og en tar ansvar for å redde ut styrespaken og styrepanelet.
«Strømmen går, det bli mørkt, vi må finn veien ut», er det en som roper.»
Etterhvert blir de «skadde» dratt ut og sendt på «sykestua» for røntgen, reparasjon av bruddskader her og der og bandasjering.
Alice Kjær sier at pedagogene ikke skal legge for mange langtidsplaner. Det kan trekke energien ut av prosessarbeidet, og det kan spenne ben for barnas perspektiver, tanker og spørsmål(A.Kjær, Prosjektarbeid i barnehagen, s.45).
Det er denne avslutningen på flyprosessen et godt eksempel på. Vi hadde en helt annen tanke om veien videre. Flyet skulle ut og følge oss videre til Ugletårnet dersom det gikk, men slik ble det ikke.
Avskjeden med flyet ble annerledes enn vi så for oss. Det ble dramatikk, spenning, vemodig, trist, men samtidig opplevde vi et fellesskap i gruppa. Barna samlet seg, fikk en felles opplevelse og på sitt vis, en verdig avslutning på vår lange flyprosess.
«Prosessorientert arbeid er en undersøkende pedagogisk tenkemåte og praksis og som baserer seg på en holdning om at læring skjer når barnet får være aktivt og deltagende. I prosessarbeid er det barnet som driver prosessen fremover med støtte og tilrettelegging fra omgivelsene. Pedagogisk dokumentasjon blir verktøyet vi bruker til å fange opp og finne måter å gå videre på.» (Årsplan, Planetringen barnehage)
Etterhvert som flyet til Kometgruppa begynner å ta form starter også leken. Flyet er ikke ferdig. Det er i en prosess der ting blir til underveis i lek og aktivitet.
Det gir oss mulighet til å reflektere videre sammen med barna om hva vi kan gjøre, og hvordan.
«Vi må jo ha knappa i flyet. Her e en magisk glitterknapp å starte flyet med».
«Så må vi ha ratt»!
«Det må være på et bord foran i flyet. Vi treng et litt skeivt bord foran te knappan og styringa.»
«Så må det være lys under knappan, og i taket på flyet».
I mellomtiden tar vi oss en flytur. Det fylles opp med stoler inne i flyet og de imaginære sikkerhetsselene kommer på.
Hvor skal vi?
«Vi ska reise te Serbia».
Vi fyrer opp prosjektor og pc, og finner en flight med takeoff og landing. Den ser vi på veggen, gjennom flyvinduet, mens vi sitter på stoler inne i flyet.
«Vi kjæm te å kræsje med den stolpen der»!
«No landa vi».
«Det riste når vi landa».
Barna rister med både kropp og stemmen sin.
«No e vi i Serbia»!
Et annet barn vil til Island hvor mammaen kommer fra, og vi flyr videre over Island. Han vil gjerne vise frem hvordan det ser ut der.
Vi tilfører det digitale til leken for å gi det en ekstra dimensjon, og vi ser at det skaper samhold, fantasi og spenning. Flyet bli både en fysisk og en digital møteplass.
