Da barna fant snøhaugen som brøytebilen hadde lagt igjen etter å ha brøyta skøytebanen, gikk de straks igang med å hakke med pinner for å lage ei snøhule.
Vi så at denne jobben krevde større og kraftigere verktøy og en skikkelig dugnad!
Noen graver, noen måker unna snøen og det graves fra begge kanter på en gang.
Denne jobben krever sitt, og barna gir seg ikke! Det jobbes og jobbes, og selv om det er tungt arbeid gir ikke barna opp.
Parallelt med gravingen utvikles en lek, der snøklumpene omdannes til hjort, og barna er på jakt. De samler store og små hjorter.
Gleden er stor når vi skimter lyset igjennom snøskavlen. Dette gir en ny giv og energien er stor i den siste økta for å få til hull gjennom. Før 14-måltidet står to av barna og nesten roper til hverandre:
«Vi ska klar det!»
«Vi gir oss ikke!»
Og sannelig: Med alle store og små bidrag, vi klarte det til slutt!
Huset bygges og ideene plopper opp underveis. Hvem skal bo der og hva trenger de som bor der? En hage, et gjerde, et soverom eller vindu som de kan se ut av.
Vi ser ofte at leken består av oppbygging og interessen dabber av når det er ferdigbygd. Her starter det med at to barn begynner å bygge, så kommer en annen gutt inn med sine ideer og leken med byggverket starter. Det beriker å være flere, men her må barna åpne opp for og invitere inn i leken. De må ta imot andre og øve på å godta at at andre kanskje tenker annerledes enn dem. Det blir diskusjoner, de er uenige, kanskje redd for at andre kommer inn og river ned. Barna må erfare at det går bra, at andre ikke kommer inn med en hensikt å ødelegge.
Pedagogene har en viktig rolle her. Når pedagogen et nære, hjelper til å sette ord på fokuset, på at det er fint med flere tanker og flere inn i leken, kan vi jobbe med å bygge et demokrati der flere stemmer beriker.
I starten av mai hadde vi foreldremøte på Stjernegruppa.
Vi ønsket å ha er annerledes møte der foreldrene fikk treffes på samme måte som barna gjør i sin hverdag.
Vi dekket på med ulike tegnesaker og verktøy til en møteplass der oppgaven var å tegne et tre sammen.
På to andre møteplasser dekket vi på til leireaktivitet. Her var også oppgaven å lage et felles tre.
Så utfordret vi foreldrene til å finne ei gruppe med noen de sjeldent snakker med.
Tegnegruppa utfordret seg selv til å lage et tre som ikke var i treets naturlige farger, og de skulle bl.a. tegne med motsatt hånd enn den de brukte til vanlig. Refleksjon mellom dem var : «Men ka e det som e under jorda»? «Steina, det kan være rotfrukt, det e jo et fantasitre så det kan jo være alt mulig». « Det må være tynne røtter»
De to leiregruppene fant hver sine bord og satte fort igang med leireklumper og refleksjoner rundt hvilket tre de skulle lage.
En gruppe laget et Harry Potter-tre, med greiner som slynger seg oppover. Det ble en blanding mellom Tarzantre og Harry Pottertre fant de ut til slutt….
Den andre gruppa laget et tre med blader og små detaljer.
Hender som knar og ruller leireklumper, fingre som klemmer små biter og former blader, lager nervene med ståltråd, spatel og kam. Ruller vaffelmønsteret kjevle og lager gress.
De tok oppgaven på alvor og praten gikk lett om hva de skulle lage, men også om hverdagslige ting.
Gjennom aktiviteten ble de bedre kjent og snakket om barna, hverdagen og ting man kanskje ellers ikke ville delt på et tradisjonelt foreldremøte.
I etterkant gikk vi rundt og så på hva hver gruppe hadde gjort, og de presenterte arbeidet sitt. Vi fikk gode refleksjoner om måten vi jobber på, og hvordan det å møtes over «det tredje» gjør at vi blir kjent på en annen måte enn om vi skulle ha sittet i en stor gruppe og snakket sammen.
Det ble løs prat, humor og latter.
Gjorde det noe med foreldregruppa å treffes på denne måten?
Var det bra med en utfordring for å bli bedre kjent?
Foreldrene som var tilstede ga uttrykk for at dette var en fin måte å være med på foreldremøte.
Vind, snø som kommer mot oss, vekslinger mellom dyp snø og glatt is, bratte bakker og høye snøskavler. Vi tidvis myser, klatrer på alle fire eller ruller og rutsjer nedover bakker. Vi møter et veiskille -skal vi velge traktorveien rundt eller skal vi gå rett opp den bratte bakken gjennom skogen? Har vi krefter og muskelkraft igjen? Dette kommer til å kreve vår anstrengelse!
«Ja!» roper barna
«Vi tar veien rett opp den bratteste bakken!»
«Jeg er sliten.» sier et barn
«Ja, dette er slitsomt!» stemmer de andre i.
«Jeg gir IKKE opp! roper et av barna.
«Nei, vi jobber oss frem, vi gir aldri opp!»
«Jeg sitter fast!» sier en
«Jeg hjelper deg! Hold fast i handa mi!» svarer en venn
For en styrke det er i fellesskapet! Det er i motvind vi får kjenne på egne krefter, at vi gleder oss over at vi klarer, at vi ikke vil gi oss. Vi kjenner at vi har kraft til å stå imot været og vinden og kjemper oss gjennom og videre fremover og oppover.
Dagen i Ugletårnet starter med at et barn og en pedagog «inviterer» de barna som kommer etterhvert, til lek i trehytta. Det dekkes på med kjeler, drivved og kopper. De som kommer trekker raskt mot hytta og den utvikles med en sofa og kongler på pinner blir til pølser som grilles på «bålet», lagd av drivved.
Senere på dagen endrer trehytta uttrykk med kasser til vegger, bål og pynt. Trehytta blir brukt som en møteplass gjennom dagen, til å jobbe, ha samtaler, og til forskjellig lek.
Vi ser ulike strategier under utforming av hytta – hvilke kasser egner seg best nederst og hvilke bør helst være øverst? Det testes og endres. Tunge treblokker skyves opp pallen som står på skrå opp mot hytta.
