På Sol er installasjonen ferdig bygd. Vi gir den farge og lar den få bli en del av rommet og helheten i gruppa vår.
Alle deler tanker om hvordan den skal utformes, males og pyntes.
Den skal brukes som en del av naturhinderløypa til karnevalet.
«Vi kan sett på trestokkhjul» sa en, og hentet en treskive av bjørk.
«Kan vi sette på blad»?
Visst kan vi det!
Det kommer tanker og innspill til dekoreringen mens vi maler.
Mange av oss kan kjenne på følelsen av å ha lyst til å skrike eller hyle når vi skal gå igjennom en undergang eller en tunnel. I refleksjonen mellom pedagogene minnes vi som barn, en trang til å skrike, eller hyl.
Gjenklangen fra vår egen barndom blir med på gruppemøte når vi løfter lyden skrik, hyl, brøl , som oppstår i rommet av og til i ulike settinger.
Ææææææææ
Et barn ser seg i speilet mens æææææ skrikes ut i rommet.
Ææææ høres i tunnelen i uterommet eller i tipien
Et barn ser på at annet barn, sammen skaper de en samklang av ææææææ skriket.
Utforskning av egen stemme?
Ekko?
Kraft?
En invitasjon til en venn?
Er det en trang til å få ut noe?
En måte å uttrykke seg på, som tegning, leire?
I hvilke situasjoner hører vi skriket/hylet?
Er det et skrik av glede? Forventning? Respons? Frykt? Redsel? Spenning?
Hvordan opplever de andre i rommet lyden? Henger de seg på? Blir de redde?
Hvordan opplever pedagogene lyden? Stopper vi det? Forundres vi og løfter det til refleksjon? Kan vi forstå det på en annen måte?
Hyling og skriking har vært viktig for menneskets overlevelse. Det er viktig å kunne tolke andres skrik, mener forskere. Men hvor gode er vi egentlig til å skille mellom ulike skrik?
Hyling kan formidle mange ulike følelser, skriver Frank T. McAndrew.
Psykologiprofessoren skriver at menneskenes hyl er utviklet gjennom millioner av år med evolusjon, hvor nyanser som volum og timing gjør at hylet kan signalisere ulike meninger.
Vi hyler og skriker av ulike årsaker. Et hyl kan være et signal på både glede og fare.
McAndrew påpeker at det å kunne skille mellom ulike skrik er viktig for å avgjøre hvordan vi skal reagere på situasjonen som forårsaket skriket.
Men hva er det med et skrik som gjør så stort inntrykk på oss? Det finnes jo mange lyder som både er lyse og høylytte som ikke får oss til å reagere på samme måte.
Klokka er 07.15 og barna og rommet er ladet mot dagens plan: Bokstavbark.
Etter arbeidsøkta i går har pedagogenes refleksjoner ført til en endring i rommet. Stammen til «treet som lå» har fått en sentral plassering i god arbeidshøyde over to lave bord. Rundt har vi stilt opp bokstaver for å se på, ta på, holde i og inspireres av. Vi setter klar helt nye tusjer, sørger for godt arbeidslys og introduserer oppgaven igjen.
I en bokstavbark er alle slags bokstaver velkomne. Den første bevegelsen på barken tolkes kanskje i etterkant, eller man kan spørre en venn om de vet hva bokstaven heter. Noen bokstaver fortolker formen og gjør den litt mer eksklusiv med noen ekstra streker, prikker og kryss.
Frokosten går fort unna og barna velger seg en bit av den fargerike barken og griper tusjen.
De fleste starter med sin egen forbokstav og utvider etterhvert med familiemedlemmers bokstaver og noen helt nye og eksperimenterende bokstaver.
For noen er forbokstaven en fin inngang og et trygt startpunkt, mens andre søker nye utfordringer med Æ, Å og Q.
«Den er så fin! Det er bokstavene som gjør den fin, nesten som det ligner på fjær og diamanter!»
Jobbing med installasjonen av «treet som lå».
I dag tok vi frem brevet vi fikk før påske. Når vi bryter ned innholdet sitter vi igjen med to spørsmål som blir utganspunktet for idémyldring i morgentimene «jeg trenger hjelp til» står det i brevet. I samtalen kommer det frem at det er ønskelig med en drakt der fargepalett er rikelig.
Hvilken vårdrakt kan vi gi treet? Hvilken pynt kan vi skape?
Barna på komet har over tid vært nysgjerrig, jaktet på og testet bokstaver. Pedagogene spør om vi skal se nærmere på mønsteret i furubarken eller kan vi lage bokstaver som mønster i barken?
Vi tygger på ordet bokstavbark.
Vil noen prøve å tegne treet som lå med bokstaver som mønster i barken? A4 ark og sorte tusjer, får tankene våre ned på papiret. Etterhvert beveger vi oss ned på gulvet med store tegneflater.
Kjære kometbarn! 21.03.23
For lenge, lenge siden var jeg det største og mest staselige furutreet på Øvre Leistad. Jeg hadde dype røtter, fine, lange og sterke greiner og massevis av kongler, både grønne og grå, lukkede og åpne.
Så skjedde det en dag midt på sommeren at jeg falt. Jeg falt helt over ende og ble liggende der bortover beitemarka til kyrne.
Nå har jeg ligget her i mange, mange, lange år og det er så hyggelig hver gang dere komet og besøker meg og klatrer på meg og passer på meg. Dere har blitt mine nye venner!
Men nå ønsker jeg meg hjelp til noe. Jeg har et problem. Jeg er nemlig lei av å ligge her, og vil reise meg opp! Jeg vil kle meg i vårens farger, og pynte meg til de nye babykonglene skal sprette ut. Problemet er bare at jeg ikke vet hvordan. Jeg tror ikke jeg kan klare det helt alene. Jeg tror ikke greinene og røttene mine er sterke nok til å løfte meg opp. Kanskje dere vennene mine som har blitt så sterke av all klatringen kan hjelpe meg? Jeg vil så gjerne opp og stå igjen!
Hilsen «Treet som lå»
Vi må hjelp treet!
Å nei! Det e ikke plass til at det kan stå inne! Kanskje vi må sag av en bit for å få plass?
Hvordan kan et tre som ikke har noen greina skriv brev? Har det fått hjelp av dyrene eller kanskje av månegruppa sitt furutre? Det har jo greina.
Vi må skriv brev tilbake!
Vi må hjelp treet å få masse fine farga på sæ! Sånn her kan det bli, æ har tegna det!
