Vi samles på bjelkene og ser litt nærmere på havren, som en mor høstet for oss i høst.
Noen rister på strået,
«hør på lyden da»
Når vi undersøker det nærmere oppdages de små kornene inne i bjellene.
Små tenner biter i kornet,
«Det smake sukker«
« Synes det smake mel æ»
Det var mange som visste at vi kunne lage havregrøt av havren, men er det noe annet vi kan bruke havren til?
Vi samles rundt pepperkakehuset med litt mere pynt. «Nonstop», «seigmenn», og damer, hester og griser, får plass på huset. Pynten hentes ivrig fram fra kassa og plasseres rund på pepperkakehuset. Mens andre synes stiftemaskina er mest spennende. Det er ikke så lett å få stiftemaskina til å skyte ut stifter, men med litt hjelp går det. « Æ fikk d t når æ brukt hodet» sier en, så fornøyd når stiften skytes ut. Pepperkakehuset tar sakte men sikkert form etter som det blir brukt. Nye ideer dukker opp på vår nye møteplass.
Når vi skal gå dypere inn i strået, er vi også på leiting etter nye perspektiv. Vi har sett på strået gjennom farget glass og lys.
Jeg er student i barnehagen og vil fortelle litt om en oppgave jeg har i praksis. Dette er et utviklingsprosjekt om barns behov for trygge/lune/(myke?) rom i barnehagen.
I hverdagen har jeg observert noe spennende om hvordan barna forholder seg til rommet.
Hvordan barna søker seg til små «reir» og «hi», når de skapes rundt omkring i rommet.
Det er ikke tilfeldig hvor de legger seg til rette – de drar tepper og puter, former et lite område som gir dem en pustepause særlig etter overganger.
De finner en liten havn, et rom for hvile og ro. Men hvorfor er dette viktig,og hva kan vi som pedagoger lære av deres instinktive handlinger?
Barns behov for små rom i rommet
Fra naturens side har reir alltid vært et sted for trygghet og tilflukt.
I dyreverdenen er reiret skapt for beskyttelse, og er en en base for omsorg og nærhet. Når jeg ser på barnas lek og tilpasning i barnehagen, ser jeg en lignende dragning mot trygge rom og myke overflater – et sted for å «lade» og trekke seg tilbake. Dette kan være et tegn på at barna også trenger små pauser i løpet av dagen, en egen liten krok der de kan finne ro.
Et sted for utforskning og hvile
I utforskingen av de myke elementene legger vi til rette for dette ved å gi barna tilgang til små, avgrensede rom, myke teksturer og sensoriske opplevelser. I tråd med Reggio Emilia-filosofien med rommet som en «tredje pedagog», et sted som stimulerer sansene og inviterer til utforskning. Her kan de søke tilflukt, bearbeide inntrykk og betrakte fra et lavere nivå i rommet (fra gulvnivå). Jeg ser hvordan dette har oppmuntret dem til å ta i bruk bøker, fortelle egne historier og fordype seg i samtaler med hverandre.
Lesero, tilhørighet og samvær
Det finnes regler i reiret, som “lader” det med andre verdier enn f eks materialrommet eller scenen. Reglene der inne er uskrevne, men tydelige – man hopper ikke, for eksempel. Det er et sted for ro og hvile, og dette gir barna en mulighet til å utvikle egne normer og regler for samspill. Med puter og tepper som en invitasjon til nærhet og lese-ro, møter barna en følelse av tilhørighet og samvær. Mange barn finner stor glede i å lese og fortelle historier i reiret, i sitt eget tempo.
Hvorfor myke overflater og avgrensede rom betyr noe
Tilgangen til myke, avgrensede rom, gir mer enn bare å gi barna et sted å hvile. Jeg ser at det også påvirker deres valg av aktiviteter. Når de finner en trygg krok, en behagelig sakkosekk eller en myk hule, blir de mer lokket til å åpne en bok og se på bildene, peke og undre.
Behov for pauser i en barnehagehverdag?
Rakettrommet er ofte preget av aktivitet og energi. Barna beveger seg konstant, leker og samhandler – men selv de mest aktive barna trenger tilgang til et pusterom. Et sted hvor de kan trekke seg tilbake, se på fra sidelinjen og observere.
Hvordan kan vi som pedagoger støtte barns behov for reir, og små rom i rommet?
Å skape disse rommene gir ikke bare barna en plass å hvile, men det hjelper også med å utvikle selvregulering og evnen til å lytte til egne behov.
