Estetikk Empati Poesi
Se for deg et stort, mektig og majestetisk furutre. Med en raus krone av sterke greiner som strekker seg langt ut fra stammen, sammen bærer de med seg millioner av barnåler. Når vi nå skal oppsummere prosessen med trær for barnehageåret 2022/23 på Månegruppa ønsker vi å bruke furutreet som en metafor.
Røttene gir oss vekst og utvikling. Den tykke stammen omfavner Reggio Emilia filosofien, arbeidsmåtene våre, det fysiske miljøet og materialet, barns medvirkning, pedagogrollen, prosessorientert arbeid og pedagogisk dokumentasjon. De mangfoldige greinene er de ulike og unike menneskene. Barkens endringer minner oss om en bevegelig refleksjonskultur. Konglene er de varierte aktiviteter og iscenesettelser. De rike barnålene er prosessenes mange øyeblikk som blir satt sammen til en større sammenheng. Innerst inne har man kvaen som pulserer igjennom treet som gode holdninger og verdier. En ny åring er bygd i år. For oss er dette et symbol på kultur i barnehagen.
Furutreet trenger også sollys. Sola er større enn oss og kan minne om storsamfunnet. På barnehagen er vi et minisamfunn med yrende demokratiske stemmer. Lag etter lag bygger vi kreative ideer og bærekraftig holdninger som skal gi storsamfunnet håp.
«Hvis det estetiske fremmer følsomhet og evne til å knytte sammen ting, også ting som står langt fra hverandre, og hvis læring skjer gjennom en ny tilknytning mellom ulike elementer, kan estetikken betraktes som en viktig igangsetter for læring»
Vea Vecch
Praksifortellinger rundt prosessen.
Barnåler
Bakken er dekket med tusenvis av gylden brune barnåler, det ser nesten ut som et teppe der de ligger. Sensommerens vindkast har også kastet ned rikelig med kongler fra furutreet som står i uteområde på barnehagen. Mange ganger har vi plukket disse konglene for å leke med og til aktiviteter inne utover høsten og vinterhalvåret. Men i dag er oppdagelsen en annen. En jente har funnet seg to små fargerike plastskåler som hun har fylt med barnåler. Naturmaterial skinner sammen der de ligger etter å ha blitt plukket av flittige barnehender. Neste dag finner vi en bøtte for å samle barnåler sammen.
Jenta viste pedagogen nye veier og et nytt materiale som gruppen fikk glede av å utforske på flere måter i prosessen med trær. Når skal pedagogene gå ved siden av, foran eller følge barnet i prosessen? Å lytte blir pedagogens viktigste redskapet.
Sammenhengene
Det er vår i lufta. Vi sitter samlet under furutre og tegner når vi hører en stemme:
«Furutre!» «Vi ser ut som furutre!», sier jenta.
«Vi er barken og barna er barnåler» forteller jenta videre.
Det er morgen, frokosten er satt på bordet og ryggen er godt lent bak på stolryggen. På andre siden av bordet skjærer kniven sakte igjennom en honningmelon, skrelleren preller av skallet på en gulrot og fingertuppene drar av druene fra stilken. Skallet og stilkene blir liggende på bordet i en liten haug. Et av barna strekker hånden mot en liten drue stilk. «Se, furutre» sa gutten.
Barna danner et bildet av furutre. Virkeligheten binder seg sammen med fantasien. Barna ser sammenhengene i ulike situasjoner.
Omfavnelse
Omfavnelse. Hun løper bort til furutreet. Hendene klemmer rundt stammen, kroppen er tett inntil og kinnet vendt mot en ruglete ru overflate. Hun holder fast en god stund før de slipper tak igjen.
Empatisk øyeblikk. Pedagogene opplever at barna har en empatisk tilnærming til furutreet.
I dialog
Det er vinter. Et tynt lag med snø har lagt seg på bakken. Såpass tynt at vi kan fortsett ha trillebårer ute. Først en, så to, så tre, så blir det plutselig seks trillebårer som stiller seg at med hverandre. Blikkene vender seg mot samme retning. « Det er furutreet» sier ei jenta. «Det er ikke våres furutre» svarer en gutt. «Furutreet vårt ligger bak den furutreet» sier en annen jenta.
Det foregår samtaler, dialoger blant barna. Et internt språk. Felles erfaringer, opplevelser gir støtte til relasjonsbygging. Barna vender seg til hverandre. De snakker om deres felles tredje, furutreet.
I ett med furutret
Hun reiser seg med et byks opp. Hendene strekkes ut og opp til hver sin side, så langt hun bare klarer. Kroppen formes som en stor Y og med en entusiastisk stemmen sier hun :«Vi er små, men treet er så stor!» sier hun.
Vi opplever at hun er i ett med furutreet. Hun bruker kroppen sin som et av de mange språkene.
Å være i prosess
Klokka er 16:25. Hun sitter tett til bordet og tegner. Hun vender blikket til meg. Jeg ser på hun. «Æ tegner furutreet», sier hun. «Jeg ser det», svarer jeg.
Jeg ser på jenta som tegner. Hun ser på meg med et bekreftende blikk. Ja, det er det du tror Zoi, det er furutreet vårt. Det stilles ikke noe spørsmål. Det trengs heller ikke det. Når man er i en prosess, er det utvikling og nye tanker hele tiden. Det er en helhetlig kontinuitet.
Furutreet!
Om vi klatrer opp på gjerdet kan vi se deg, du er mye større og eldre enn oss og du har så mange flere hender enn oss. Du skifter «drakt» og kler deg etter været på din måte. Du er så raus og tålmodig der du står. Du sier ikke så mye, men du lytter til de rundt deg. Du stråler oppe på haugen der. Vi ser deg, og vi vil gjerne være rundt deg, og kanskje noen ganger oppi deg.
Det er noe spesielt med deg, måten du strekker deg høyt opp mot himmelen, måten du skaper en ro rundt deg. Du har en evne til å vise at du er der for oss, hver dag, hver kveld og hvert år. Du gir liksom aldri opp.
Din empatiske side er så verdifull, og vi vet hvor viktig du er for økosystemet rundt oss. Det er fascinerende å tenke på hvor mye du gir av deg selv, av både luft, liv og energi. Du gir skygge på varme dager, og ly i urolige dager, samtidig klarer du å holde føttene nede på jorden og holde deg stabil.
Du gir og gir av deg selv. Din utstråling er helt enestående, og din estetiske verdi så verdifull.
Du er en sann kilde til inspirasjon for oss alle. Din naturlige skjønnhet, sammen med din komplekse struktur og oppbygning gir oss så mange tanker både til undring og beundring.
Takk for at du er den du er!
Pedagogen, H.K
Har du lyst til å lese mer om prosessen. Skriv Måne, trær, furutre på søkefeltet.
