På veggen ved parkeringsplassen står ordene kråka, strå, løvetann, jord og blåbær. Vi mangler en utsmykking med bidrag av barnehender. Alle gruppene har fått i oppgave å visualisere sin fordypning med netting og garn. En kråke formes, vi planlegger for delaktighet med saks og garn. 2 åringene klipper og klipper garnet i små biter… det er mykt å kjenne på, mykt og godt til den lille kråka vår.
En prosess består av ulike deler og faser.
Strå finnes stort sett over alt og, ikke minst, rundt omkring barnehagen vår. Noen lange, noen korte, ulike utforminger, farger og tykkelse. Noen er lett å plukke, mens andre trengs det styrke til for å plukke.
Vi lader stråene og prosessen vår.
Hvordan vil barna møte materialet?
Hvilke verktøy tenker vi å bruke?
Kan vi ta med andre materialer i arbeidsøkta? Noe vi voksne vet ikke er strå, men som kanskje kan ligne litt? Kan det bli en refleksjon mellom barna om vi tar med noen «provokasjoner» inn?
Vi voksne kan se for oss hvordan barna vil møte et materiale, det gjør vi som regel. Kunsten er å ikke låse seg fast i det vi ser for oss, men lene seg tilbake, observere, betrakte, la seg begeistre over barnas frie tanker i møte med med et utforskbart materiale.
Vi kjenner at prosessen trenger støtte fra rommet. Hva kan vi tilføre i det fysiske miljøet slik at det er synlig at vi jobber med kråka for andre? Pedagogene foreslår at vi kan lage en stor kråke som kan bo på sol sammen med oss. Jaaa!
Så er vi i gang… Arbeidslaget består av ulik erfaringer og kompetanse. Fuglekroppen formes av pedagoghender, flere favn med aviser bæres inn av barn og foreldre, lim lages av mel/ lim og røres av flittige små hender, sammen legges avisstrimler på lag etter lag, vi prater, smiler, planlegger og undrer oss sammen.
