I dag har vi plantet ut vårblomster i krukker.
Vi ser på, lukter på, kjenner forsiktig på med fingrene. Lærer å ta vare på, være forsiktige med…
«Lukter godt».
«Det e vann nedi».
«Lilla».
«Rosa».
Flere barn kommer til, og den som holder vasen med små rosa nellik holder de frem så vennen også får lukte.
Kjære kometbarn! 21.03.23
For lenge, lenge siden var jeg det største og mest staselige furutreet på Øvre Leistad. Jeg hadde dype røtter, fine, lange og sterke greiner og massevis av kongler, både grønne og grå, lukkede og åpne.
Så skjedde det en dag midt på sommeren at jeg falt. Jeg falt helt over ende og ble liggende der bortover beitemarka til kyrne.
Nå har jeg ligget her i mange, mange, lange år og det er så hyggelig hver gang dere komet og besøker meg og klatrer på meg og passer på meg. Dere har blitt mine nye venner!
Men nå ønsker jeg meg hjelp til noe. Jeg har et problem. Jeg er nemlig lei av å ligge her, og vil reise meg opp! Jeg vil kle meg i vårens farger, og pynte meg til de nye babykonglene skal sprette ut. Problemet er bare at jeg ikke vet hvordan. Jeg tror ikke jeg kan klare det helt alene. Jeg tror ikke greinene og røttene mine er sterke nok til å løfte meg opp. Kanskje dere vennene mine som har blitt så sterke av all klatringen kan hjelpe meg? Jeg vil så gjerne opp og stå igjen!
Hilsen «Treet som lå»
Vi må hjelp treet!
Å nei! Det e ikke plass til at det kan stå inne! Kanskje vi må sag av en bit for å få plass?
Hvordan kan et tre som ikke har noen greina skriv brev? Har det fått hjelp av dyrene eller kanskje av månegruppa sitt furutre? Det har jo greina.
Vi må skriv brev tilbake!
Vi må hjelp treet å få masse fine farga på sæ! Sånn her kan det bli, æ har tegna det!
Rundt bordet jobber små og store hender på hver sin flate med samme mål. De skal lage et bilde av de grønne konglene som kometbarna fant i høst på «treet som lå».
Alle barna får presentert oppgaven og får høre litt av historien til konglene og hvorfor de er fine som gull og diamanter for oss.
Et av de yngste barna setter seg ved bordet. Etter å ha kjent lenge på konglen begynner hun å tegne med tusjen på planken sin. Hun tegner fine streker, sikter tusjen inn i tusjtoppen og setter den på. Så tar hun tusjen ut igjen av toppen og tegner nye fine streker og setter på lokket igjen – helt nøyaktig på plass. Slik jobber hun lenge. Hun får tilbud om maling til tegningen, men hun skyver den tydelig bort. Etter 20 min gir hun pedagogen tusjen og tegninga på plata, går ned fra stolen og skyver stolen inntil bordet.
Noen minutt senere sitter hun ved bordet og maler med den malinga hun tidligere ble tilbudt på bordet. Pedagogen svarer: «Å, beklager, jeg har lagt tegninga di unna! Her skal du få den tilbake. Nå kan du få male på den. Malinga på bordet må vi tørke vekk.»
Hun dypper forsiktig penselen i malinga og lar det grønne bre seg over tegninga si. Hun dypper og maler og jobber en lang ny økt med verket sitt. Det kom aldri en dråpe til med maling på bordet. Til slutt gir hun pedagogen penselen, malingsglasset og plata si og skyver stolen på plass.
Denne aktiviteten hadde pedagogene egentlig tenkt til de eldste – 3-5 åringene, og tenk på alt vi hadde gått glipp av da, hvis vi ikke hadde tatt med 1-åringene! Det ble en arbeidsøkt preget av konsentrasjon, nøyaktighet, fellesskap og høyst kompetente barn i alle aldersgrupper.
Vi samler oss for å dele og bli kjent med musikk til karnevalet. I går inviterte vi stjerne og i dag inviterte vi sol for felles « lading» mot morgendagen. Vi gjør om på sanger for å finne lyder som passer for det vi har jobbet med.
Sanger som er valgt ut i fra prosessen trær:
-hei alle sammen velkommen hit i dag…. ( synger du som et tre, en kongle, røtter, greiner, blader, furutreet, vann, ekorn blir jeg veldig glad)
– apekatten Bongo Bongo sitter i et tre
– nøtteliten bor i toppen av et tre
«Høyt tre, dypt vann» er en sang Kometgruppa og Ugletårnet har blitt kjent med i høst. Nå skal vi synge og danse den med resten av barnehagen på karnevalsdagen. Litt øving må til for å slippe ut den kraftige klangen som kommer helt fra magen og som ofte preger sangen til naturfolk og urfolk sin tradisjonelle musikk. Sangen runger videre i uterommet etter øvinga, og stemmer og kropper forbereder seg.
«Jeg kan føle det i kroppen,
langt inne i hjertet mitt!»