Bjelkene i rommet legges fra madrassen og ned til gulvet. Flere bjelker legges ved siden av og det blir en liten rutsjebane, en klatrebakke, en balansebane, en møteplass.
Små føtter som klatrer ustø opp på bjelkene. Kroppen bøyer seg ned og hendene holder seg fast til de finner balansepunktet og klarer å reise seg opp.
Vi ser gleden og stolthet når de mestrer. Øyne som smiler, latter og gledeshyl.
I dag var vi med på vår aller første vinteraktivitetsdag. I det vi gikk gjennom grinda mot Ugletårnet hørte vi musikken strømme mot oss. Vi så barn med ski på beina. Flagg og store pelskledde votter pyntet opp uteområdet og ønsket oss velkommen.
Vi stoppet, så og ventet litt før vi nærmet oss det yrende livet.
Det vrimlet av barn. Noen fant sine storesøsken og ble med på aking, mens andre gikk ned til skiløypa og gikk runden mens de så på flaggene.
Før vi ruslet tilbake til matpakkene våre og en velfortjent hvil ble det bålvarme og en varm kopp kakao i gapahuken. Det gjorde godt.
Skogens skatter inviterer til undring og vitebegjerlighet hos barna.
En kvist med brune skudd skaper spørsmål rundt en kongles liv:
«Det her trur æ e en babykongle, se det e små kongla her», sier et barn.
«Æ lure på kordan dæm ser ut når dæm bli større og større og større».
«Sånn bli det når det bli voksen. Når treet blir voksen ja», sier et annet barn og strekker frem en grankvist.
To barn er straks i en diskusjon der tanker deles, uenigheter møtes og spørsmål dukker opp.
Miljøet vi er i, plassen vi er på og materialet vi møter, påvirker våre tanker, hvilken kunnskap vi tilegner oss og har stor betydning for vår læringsprosess.
Som pedagog er det viktig å ha øyne og ører åpne i de små «mikroøyeblikkene» som skjer i den daglige virksomheten. Det er da vi oppdager barns strategier for å tilegne seg kunnskap, noe som også er en viktig del av prosessen vi er i.
Vind, snø som kommer mot oss, vekslinger mellom dyp snø og glatt is, bratte bakker og høye snøskavler. Vi tidvis myser, klatrer på alle fire eller ruller og rutsjer nedover bakker. Vi møter et veiskille -skal vi velge traktorveien rundt eller skal vi gå rett opp den bratte bakken gjennom skogen? Har vi krefter og muskelkraft igjen? Dette kommer til å kreve vår anstrengelse!
«Ja!» roper barna
«Vi tar veien rett opp den bratteste bakken!»
«Jeg er sliten.» sier et barn
«Ja, dette er slitsomt!» stemmer de andre i.
«Jeg gir IKKE opp! roper et av barna.
«Nei, vi jobber oss frem, vi gir aldri opp!»
«Jeg sitter fast!» sier en
«Jeg hjelper deg! Hold fast i handa mi!» svarer en venn
For en styrke det er i fellesskapet! Det er i motvind vi får kjenne på egne krefter, at vi gleder oss over at vi klarer, at vi ikke vil gi oss. Vi kjenner at vi har kraft til å stå imot været og vinden og kjemper oss gjennom og videre fremover og oppover.
Når vi får nye materialer til avdelingene introduserer vi det til barna før vi tar det i bruk.
I dag hentet vi de nye grønne kaffekannene av tre, gullskjeene av metall, tresleiver, brett og små trebeger til avdelingen.
Vi presenterte det på en stubbe med et rådyrskinn på som ramme.
«Hva er dette»? «Hvordan kan vi bruke det»? «Hvordan behandler vi det»?
Er Stjernebarna for små til å få denne presentasjonen?
Vi tenker ikke det. Vi har tro på at ettåringene er kompetente og forstår. Vi tenker at vi kan lage et godt grunnlag for at ett- og toåringene lærer å behandler materialene med respekt.
Det ser vi også når vi sender kaffekanner, brett og skjeer rundt så de får se på, kjenne på og smake på det. De sender videre.
I leken skjenker de drikke i beger. «Tsssj» sier de mens de holder kannen på skrå over koppene og serverer.
«Læring skjer i relasjon med andre, en aktivitet, rommet og materialet». (Boka vår, Planetringen barnehage.)