En kurvstol skyves over gulvet, en trekråke sitter oppi. «Kom nå drar vi»
I det siste har vi observert leken, der kråkene ofte er invitert inn.
Rommet er dekket med kråker vi har skapt sammen til lekemiljøet. Vi gjødsler med materialer vi tenker kan passe i kombinasjon til kråkene, og som støtter prosessen.
Gjennom leken får vi «tatt tempen» på veien videre.
Storkråka har blitt en møteplass, en plass å samles ved i rommet og i leken. Barna kommer innom og stryker på, disser, snakker med, koser med, ligger under.
Kråka gir støtte til leken og leken gir støtte til kråkeprosessen.
«Lekens livfulle stemme i prosessene blir en veiviser og glød for neste steg» (Det skinner i Juni sin pels s.61 – Engan og Rostad)
