Å gro laget i møte med kornblomsten

Det er første uke etter ferien, og vi skal finne veien tilbake til en hverdag som er ny: nye barn og pedagoger, nye rom og materialer og nye rytmer og rutiner. Det nye laget skal bygges, lag på lag.

Hvordan går vi frem?

Hva blir viktig?

En av de første dagene uttrykker en av våre nye venner et ønske om å plukke blomster. Pedagogen viser vei til permakassene våre, som bugner av blålilla kornblomster, og flere barn kommer til. Vi plukker kornblomster i fellesskap, men møter de på ulikt vis: noen plukker buketter, andre studerer en enslig kornblomster nøye. Noen plukker knopper, andre oppdager røttene. Noen er opptatt av fargene, andre smaker forsiktig på kronbladene. Noen av blomstene settes i vaser og tas med inn, andre blir rensket for kronblader, som strøs over grøten til lunsj.

Dagen etter dekker vi på et bord ute til en arbeidsøkt med maling, der skaper vi et møteplass hvor vi kan studere kornblomsten i sitt naturlig miljø. Vi tar med ut kornblomster i vaser, kronblader og blomsterknopper i små skåler, hvite arker, tynne og bredde pensler og forstørrelsesglass.

Hvordan dekker vi på?

Hva blir barna opptatt av?

Hvordan åpner vi for forskjellige uttrykk?

Hvordan får vi til en åpen utforskning?

Barna nærmer seg bordet med nysgjerrighet. Et av barna bli stående lenge og se ned på arket sitt: «Æ får ikke til å male kornblomster, æ.» Men så studerer vi blomsten i fellesskap en stund, snakker om former og farger, og lar oss bli inspirert av hverandre, og plutselig vokser det frem tre stilker med blålilla kronblad på barnets ark. Om ikke så lenge blir bordet dekket med ulike malerier og et rikt mangfold av uttrykk.

Det er ulikt hva barna vektlegger i sin utforskning og fremstilling av kornblomsten. Flere maler blomsten i sin helhet, med stilk, blad og kronblader, mens andre ser ut til å være mest opptatt av fargene på selve kronbladene. Noen oppdager malingens materielle egenskaper, og at det er vanskelig å male de små prikkene i midten av kornblomsten når man maler vått i vått. Noen maler kornblomsten inn i en fantasiverden, mens andre er mer opptatt av hva det er øyet faktisk ser. Plutselig legger en av våre nye venner merke til røttene i bunnen av glassvasen, og utbryter: «De er jo brune! Vi trenger brun!», og så går en liten gjeng inn sammen for å finne brun maling.

Vi tenker at det å bygge lag krever at vi møtes over noe felles, det vi gjerne kaller «det felles tredje». Kornblomsten ble et slikt felles tredje for oss i en ny hverdag: noe vi kunne møte hverandre i og være opptatt av sammen.

Når vi pedagoger reflekterer over disse møtene, åpenbarer også den poetiske betydning seg, når vi tenker på hvor kornblomstene våre kommer fra: frøene til disse plantene ble sådd av hender i denne gruppa tre år tidligere. I sommer har de spiret og grodd spontant, og ventet på at noen skal komme og oppdage de. Da barna og pedagogene kom tilbake etter ferien, ble de møtt av et felles tredje vi kunne møtes i.

Slike møter blir en grobunn for å så nye frø, så vi sammen kan gro laget.