I prosessen med å tegne og klippe ut skyer skjer det. Det spontane som kan overraske oss, sette oss ut av spill et øyeblikk, snu prosessen fra det pedagogene ser for seg skal skje, og til noe helt annet.
Barnas tanker og fantasi. Noe så enkelt, men likevel så vanskelig.
Fantasien er ikke vanskelig, nei den er fantastisk, befriende, spennende! Det er å snu et pedagoghode fra å tenke hvor veien skal gå, til å la barna vise vei som noen ganger kan forvirre før man får tenkt seg om. La barna lede oss i prosessen.
Vi var midt i klippingen av skyer på de malte store arkene våre, og to av jentene som var ferdige ville tegne og klippe flere skyer. De hentet hvite ark og satt fordypet i oppgaven. Da de var ferdige kom de og viste frem skyene sine;
«Se, æ har laga båtskya» sa den ene…. «og æ har laga trollsky» sa den andre.
«Var dette oppgaven da»?…var den første tanken, og det kan hende i det ubetenksomme øyeblikket at det ble sagt høyt til og med. Etter to nanosekund sa jeg heldigvis at de kunne legge dem sammen de andre skyene vi skulle henge opp.
Det ble starten på refleksjonene i teamet vårt.
Er rammene for oppgaven for stramme?
Tar vi livet av fantasien til barna ved å begrense?
Bremser vi barna i deres utforskning?
Vi tok med denne opplevelsen inn i refleksjonsteam med kolleger fra alle avdelingene på begge husene våre. Det ble interessante refleksjoner og nye tanker å ta med videre.
Er det ikke slik vi ser de store haugskyene; Figurer som danser på himmelen?
En kollega sa:
«Barna utforsker ikke bare plenen på sin side av gjerde, de hopper over og utforsker hele åkeren».
I vårt arbeid med skyene er det BEVEGELSE og FORTELLINGER som er måtene vi skal jobbe på.
Hvilken gave vi fikk med disse fantasiskyene. De fikk i gang refleksjoner og tanker vi ellers ikke ville fått. Takket være barna. De gjør oss klokere.