Vi har tatt frem kritt og og utenfor døra står en stor treplate. Dette inspirerer et barn til å tegne. Pedagogen observerer et barn som tenker på hvordan enten mamman eller pappan ser ut. Han deler tanker og reflekterer over hvem det er som dukker opp etterhvert som han tegner. Han snakker om hår, nese, munn og øyne. Han trekker seg litt tilbake og betrakter; «Han har jo ikke fota, det må han jo ha hvis han ska gå». Tegningen blir til underveis og formes ut ifra barnets visualisering.
På frokostbordet møter vi frodige, gule Krystantemum. Vi begynner å planlegge en tegneoppgave etter frokokost. Hva er egentlig en oppgave? Det høres spennende ut. Blomster er ganske omfattende når vi begynner å se på dem – en laaang stilk, masse blader, noen knopper så små at det er vanskelig å se at det skal bli en stor, gul blomst, noen større knopper som viser frem gulfargen sin littegrann og store knopper som snart viser seg frem som som en liten blomst. Øverst blomstrer de størst blomstene så fint med kronbladene sine.
En oppgave er vanskelig, men ved hjelp av oppdeling av hele blomsten, kan vi få til en start. Stilken studeres -«den har sånn stripa nedover», et annet barn ser på bladene – «bladene har sånne», sier hun og viser med hendene blader som er taggete og ujevn.
Den store blomsten består av mange små kronblader. Litt vanskelig, så vi holder på å gi opp. Vi tillater oss derfor å plukke av noen kronblader for å se hvert enkelt blad. Det krever fokus og konsentrasjon, så arbeidsøkten blir ikke så lang, men det er ikke så farlig, det er en start.
Et arbeidsbord med silkepapir, A4 ark, vannmaling og fettstifter står frem i rommet. Vi maler, tegner, bretter og henger opp, ser og prater om. Dag etter dag med fine arbeidsøkter gir pynt til karnevalsfesten. Det har vært viktig for oss å skape pynt der 2 åringen er delaktig med sin tanke og uttrykk.
Penselen føres også opp mot hake og kinn. Å se i speilet at en ser annerledes ut, kan også være en forberedelse til karnevalsfesten.
Når vi treffes rundt arbeidsbordet første barnehagedagen i januar, deles det gjensynsglede og historier om julefeiring, men vi har ikke glemt hva vi jobber med i prosessen. Det er venner som ber hverandre om hjelp til å tegne detaljer på huset sitt, det avtales fargevalg og blanding av maling, og det studeres og zoomes på husbildene på iPaden. Etter ei lita morgenøkt står 6 hus til tørk foran den varmende vedovnen.
Arbeidsmåtene våre der dialog og samarbeid står sentralt er godt innarbeidet i gruppa i Ugletårnet. De har mange ganger erfart at fellesskapet og samarbeidet gir så mye mer enn de kan bidra med alene.
«Æ kan nesten ikke jobb med huset mitt no, for æ har ikke en venn å planlegg sammen med!»
sa et barn på slutten av dagen, da alle vennene var hentet.
Det at alle jobber med det samme rundt et bord, gjør mye for konsentrasjonen. Det blir en egen driv og alle snakker om det samme i ulike varianter. Står noen fast, kan man slippe nye idéer til ved å ta en titt rundt seg eller involvere seg i en venn sitt arbeid. Vi tror barna savner innspill, inspirasjon og det å sitte «i hverandres varme» når de jobber med noe helt alene.
Når barna i Ugletårnet tegner og maler er det ofte de synkroniserer seg mot hverandre eller lar seg inspirere av hverandre så mye at de nesten lager det samme. Med husene til nabolaget vi bygger er målet vårt derimot å få øye på husenes egenart og detaljer slik at vi kan kjenne dem igjen.
Hvilke detaljer gir gjenklang i oss?
På turene våre har vi satt oss foran hvert hus for å beskrive det vi ser. Og heldigvis legger vi merke til forskjellige detaljer!
Vi har skrevet ut bilder av barnas hus, men vi så at på Ipad’en ble det noe helt annet. Der kunne vi forstørre detaljer slik at vi kunne se dem tydeligere. Da oppdaget vi mange ting vi ikke hadde sett før!
Tenk at noen tak har diamantformer og andre tak har bølger!
Er det ikke vakkert?
