I vårt nabolag trengte vi et utgangspunkt, et midtpunkt – noe å bygge veiene og husene rundt. Barna har tegnet mange rundkjøringer ute på asfalten, så t ble et naturlig valg.
I Malvik er vi vant med vakker beplantning og pynt i rundkjøringer, ved benker, ved busstopp og i parker. Dette sørger en dyktig gjeng på Kommunalteknikk for. Det vises i barnas oppfatning av hvordan rundkjøringer ser ut. I midten må det være trær, busker og blomster .
I midten av en rundkjøring skal det være vakkert!
Mange av oss kan kjenne på følelsen av å ha lyst til å skrike eller hyle når vi skal gå igjennom en undergang eller en tunnel. I refleksjonen mellom pedagogene minnes vi som barn, en trang til å skrike, eller hyl.
Gjenklangen fra vår egen barndom blir med på gruppemøte når vi løfter lyden skrik, hyl, brøl , som oppstår i rommet av og til i ulike settinger.
Ææææææææ
Et barn ser seg i speilet mens æææææ skrikes ut i rommet.
Ææææ høres i tunnelen i uterommet eller i tipien
Et barn ser på at annet barn, sammen skaper de en samklang av ææææææ skriket.
Utforskning av egen stemme?
Ekko?
Kraft?
En invitasjon til en venn?
Er det en trang til å få ut noe?
En måte å uttrykke seg på, som tegning, leire?
I hvilke situasjoner hører vi skriket/hylet?
Er det et skrik av glede? Forventning? Respons? Frykt? Redsel? Spenning?
Hvordan opplever de andre i rommet lyden? Henger de seg på? Blir de redde?
Hvordan opplever pedagogene lyden? Stopper vi det? Forundres vi og løfter det til refleksjon? Kan vi forstå det på en annen måte?
Hyling og skriking har vært viktig for menneskets overlevelse. Det er viktig å kunne tolke andres skrik, mener forskere. Men hvor gode er vi egentlig til å skille mellom ulike skrik?
Hyling kan formidle mange ulike følelser, skriver Frank T. McAndrew.
Psykologiprofessoren skriver at menneskenes hyl er utviklet gjennom millioner av år med evolusjon, hvor nyanser som volum og timing gjør at hylet kan signalisere ulike meninger.
Vi hyler og skriker av ulike årsaker. Et hyl kan være et signal på både glede og fare.
McAndrew påpeker at det å kunne skille mellom ulike skrik er viktig for å avgjøre hvordan vi skal reagere på situasjonen som forårsaket skriket.
Men hva er det med et skrik som gjør så stort inntrykk på oss? Det finnes jo mange lyder som både er lyse og høylytte som ikke får oss til å reagere på samme måte.
Lørdag 19.08.23 kl 11.00 åpner barnekunstutstillingen «Følg streken i skogen» i Kongsgården ved gamle bybro i Trondheim. Kunstutstillingen er et samarbeid mellom barnehagenettverkene «Barn og Rom» og Reggio Emilia-nettverket i Trondheim. Barnehagen vår viser frem installasjonen «Grønne kongler» og dokumentasjon fra prosessarbeidet med «Trær» på Kometgruppa ifjor.
Utstillingen har 41 deltakende barnehager og blir stående i 2 uker. Det er åpen for alle i helgene fra 11.00 til 14.00. 19.08. – 03.09.
Det er ordfører Rita Ottervik som åpner utstillingen og det blir underholdning med band på åpningsdagen.
Velkommen!
Barna i Ugletårnet finner frem alle uglefigurene de finner inne i Ugletårnet og setter de midt på arbeidsbordet. Vi studerer dem og finner en vi vil se på når vi tegner.
Vi ønsker oss mange ulike og unike ugler, og det lager barna. Akkurat som de selv også er ulike og unike. De har sine egne preferanser, tegneteknikk, fargesammensetning, og erfaringer. De legger merke til ulike detaljer og har sin egen uttrykksmåte.
Estetikk Empati Poesi
Se for deg et stort, mektig og majestetisk furutre. Med en raus krone av sterke greiner som strekker seg langt ut fra stammen, sammen bærer de med seg millioner av barnåler. Når vi nå skal oppsummere prosessen med trær for barnehageåret 2022/23 på Månegruppa ønsker vi å bruke furutreet som en metafor.
Røttene gir oss vekst og utvikling. Den tykke stammen omfavner Reggio Emilia filosofien, arbeidsmåtene våre, det fysiske miljøet og materialet, barns medvirkning, pedagogrollen, prosessorientert arbeid og pedagogisk dokumentasjon. De mangfoldige greinene er de ulike og unike menneskene. Barkens endringer minner oss om en bevegelig refleksjonskultur. Konglene er de varierte aktiviteter og iscenesettelser. De rike barnålene er prosessenes mange øyeblikk som blir satt sammen til en større sammenheng. Innerst inne har man kvaen som pulserer igjennom treet som gode holdninger og verdier. En ny åring er bygd i år. For oss er dette et symbol på kultur i barnehagen.
Furutreet trenger også sollys. Sola er større enn oss og kan minne om storsamfunnet. På barnehagen er vi et minisamfunn med yrende demokratiske stemmer. Lag etter lag bygger vi kreative ideer og bærekraftig holdninger som skal gi storsamfunnet håp.
«Hvis det estetiske fremmer følsomhet og evne til å knytte sammen ting, også ting som står langt fra hverandre, og hvis læring skjer gjennom en ny tilknytning mellom ulike elementer, kan estetikken betraktes som en viktig igangsetter for læring»
Vea Vecch
Praksifortellinger rundt prosessen.
Barnåler
Bakken er dekket med tusenvis av gylden brune barnåler, det ser nesten ut som et teppe der de ligger. Sensommerens vindkast har også kastet ned rikelig med kongler fra furutreet som står i uteområde på barnehagen. Mange ganger har vi plukket disse konglene for å leke med og til aktiviteter inne utover høsten og vinterhalvåret. Men i dag er oppdagelsen en annen. En jente har funnet seg to små fargerike plastskåler som hun har fylt med barnåler. Naturmaterial skinner sammen der de ligger etter å ha blitt plukket av flittige barnehender. Neste dag finner vi en bøtte for å samle barnåler sammen.
Jenta viste pedagogen nye veier og et nytt materiale som gruppen fikk glede av å utforske på flere måter i prosessen med trær. Når skal pedagogene gå ved siden av, foran eller følge barnet i prosessen? Å lytte blir pedagogens viktigste redskapet.
Sammenhengene
Det er vår i lufta. Vi sitter samlet under furutre og tegner når vi hører en stemme:
«Furutre!» «Vi ser ut som furutre!», sier jenta.
«Vi er barken og barna er barnåler» forteller jenta videre.
Det er morgen, frokosten er satt på bordet og ryggen er godt lent bak på stolryggen. På andre siden av bordet skjærer kniven sakte igjennom en honningmelon, skrelleren preller av skallet på en gulrot og fingertuppene drar av druene fra stilken. Skallet og stilkene blir liggende på bordet i en liten haug. Et av barna strekker hånden mot en liten drue stilk. «Se, furutre» sa gutten.
Barna danner et bildet av furutre. Virkeligheten binder seg sammen med fantasien. Barna ser sammenhengene i ulike situasjoner.
Omfavnelse
Omfavnelse. Hun løper bort til furutreet. Hendene klemmer rundt stammen, kroppen er tett inntil og kinnet vendt mot en ruglete ru overflate. Hun holder fast en god stund før de slipper tak igjen.
Empatisk øyeblikk. Pedagogene opplever at barna har en empatisk tilnærming til furutreet.
I dialog
Det er vinter. Et tynt lag med snø har lagt seg på bakken. Såpass tynt at vi kan fortsett ha trillebårer ute. Først en, så to, så tre, så blir det plutselig seks trillebårer som stiller seg at med hverandre. Blikkene vender seg mot samme retning. « Det er furutreet» sier ei jenta. «Det er ikke våres furutre» svarer en gutt. «Furutreet vårt ligger bak den furutreet» sier en annen jenta.
Det foregår samtaler, dialoger blant barna. Et internt språk. Felles erfaringer, opplevelser gir støtte til relasjonsbygging. Barna vender seg til hverandre. De snakker om deres felles tredje, furutreet.
I ett med furutret
Hun reiser seg med et byks opp. Hendene strekkes ut og opp til hver sin side, så langt hun bare klarer. Kroppen formes som en stor Y og med en entusiastisk stemmen sier hun :«Vi er små, men treet er så stor!» sier hun.
Vi opplever at hun er i ett med furutreet. Hun bruker kroppen sin som et av de mange språkene.
Å være i prosess
Klokka er 16:25. Hun sitter tett til bordet og tegner. Hun vender blikket til meg. Jeg ser på hun. «Æ tegner furutreet», sier hun. «Jeg ser det», svarer jeg.
Jeg ser på jenta som tegner. Hun ser på meg med et bekreftende blikk. Ja, det er det du tror Zoi, det er furutreet vårt. Det stilles ikke noe spørsmål. Det trengs heller ikke det. Når man er i en prosess, er det utvikling og nye tanker hele tiden. Det er en helhetlig kontinuitet.
Furutreet!
Om vi klatrer opp på gjerdet kan vi se deg, du er mye større og eldre enn oss og du har så mange flere hender enn oss. Du skifter «drakt» og kler deg etter været på din måte. Du er så raus og tålmodig der du står. Du sier ikke så mye, men du lytter til de rundt deg. Du stråler oppe på haugen der. Vi ser deg, og vi vil gjerne være rundt deg, og kanskje noen ganger oppi deg.
Det er noe spesielt med deg, måten du strekker deg høyt opp mot himmelen, måten du skaper en ro rundt deg. Du har en evne til å vise at du er der for oss, hver dag, hver kveld og hvert år. Du gir liksom aldri opp.
Din empatiske side er så verdifull, og vi vet hvor viktig du er for økosystemet rundt oss. Det er fascinerende å tenke på hvor mye du gir av deg selv, av både luft, liv og energi. Du gir skygge på varme dager, og ly i urolige dager, samtidig klarer du å holde føttene nede på jorden og holde deg stabil.
Du gir og gir av deg selv. Din utstråling er helt enestående, og din estetiske verdi så verdifull.
Du er en sann kilde til inspirasjon for oss alle. Din naturlige skjønnhet, sammen med din komplekse struktur og oppbygning gir oss så mange tanker både til undring og beundring.
Takk for at du er den du er!
Pedagogen, H.K
Har du lyst til å lese mer om prosessen. Skriv Måne, trær, furutre på søkefeltet.