Mens vi vasker det sorte borde for leire, dukker det opp nye ideer. – med vann, en sort flate, pensler, og sko, åpner det seg tegnemuligheter.


Mens vi vasker det sorte borde for leire, dukker det opp nye ideer. – med vann, en sort flate, pensler, og sko, åpner det seg tegnemuligheter.
Små hender blir kjent med nye metoder for å skape.
Det kjente: malefrakk og pensel.
Det nye / utforskende: avispapir, vann blandet med mel (limet). Selve konstruksjonen av hønsenetting med støtte i et papprør.
«Male, male!» utrykker et barn ivrig når han ser at malefrakkene kommer frem. Etter en stund i aktiviteten fyller han på med noen ord til: «Mere lim!»
Vi dypper, pensler og klæsjer limet på. Over natta tørker dagens lag med papir og lim og blir hardt. Dag for dag trer jordhaugens form frem.
I rommet er det dekket med svart gjennomsiktig tyll, lys fra projektor og instrumental musikk som støtte til bevegelsen.En liten flokk er invitert inn denne morgenstunden, så er vi igang.
Et langt tyllstykke blir løftet opp og lagt over armene. Tyllet blir som en forlengelse av armen som strekker seg og forvandler henne til ei kråke i lufta.
Et barn står oppå bjelken, kaster tyllet opp i lufta, hopper ned og ser på hvordan tyllet danser i lufta på veien ned.
Et møte med lyset får oss til å oppdage at det kan «kile» huden vår og at en skygge skapes. «Jeg ser skyggen min», «Se! Jeg flyr!».
Hvert barn bringer sine tanker, ideer og tolkninger inn i økten. Noen beveger seg rundt i rommet, noen observerer, noen gjør seg kjent med tyllstoffet, noen søker til de andre kråkene i rommet. Barna går til og fra iscenesettelsen. De kjenner selv på når de skal tre frem og tre tilbake. Når vi ser på dokumentasjon i etterkant kommer det enda sterkere frem de ulike måtene å delta på som støtter vårt syn om at barna «hundre språk».
Jorda i ramma vår er helt frossen og hard og nedsnødd, så nå har vi funnet oss et mykere materiale fra jorda – et veldig finkornet og plastisk materiale!
Fingrene setter igjen merker når vi drar av en bit
Vi kan sette sammen biter av leire, og da sitter de fast!
Når vi ruller leira , blir den rund i formen
Vi kan dra dra hverandre leira til mange små biter
Vi kan lage hull i leira ved å stikke fingeren i den
Disse grunnleggende erfaringene som hendene gjør seg, lagres og bygges videre på neste gang. Etterhvert som vi bygger erfaring og kunnskap om materialet leire, vil vi kunne forme den på stadig flere måter.
Karin Furuness beskriver hvordan formene som oppstår i arbeidet med leire ofte gir barna en eksplosjon av idéer til hva bitene ligner på eller hva de kan forestille eller bli til.
«Leiren er svært kommuniserende, både gjennom den dialogen barna fører med seg selv, med materialet, og i det samspillet som oppstår mellom barna.»
Furuness, K. (2018). Å skape gjennom forming. Stockholm: Cappelen Damm.
Forstørrede bilder av blåbærblad ligger på lysbordet. Bilde av et tørket grønt, og et friskt blad som har skiftet farge til brunt.
Oppgaven er å tegne et blåbærblad. Verktøyet er sort tusj på hvitt papir.
«Bladet e grønt. Det andre e blått».
«Det e svart».
«Ka e det her»? spør et barn og peker på bildet.
«Det e et hull i bladet».
«Den svarte e stygg. Den har en gul strek».
«Det e en snill og en dum. Den grønne e snill og den svarte e litt dum».