Kråka ser litt pjusk ut, så vi bestemmer oss for å glanse den litt opp denne uken. En arbeidsøkt med maling, gips og vann gir et nytt lag etter masse lek og nærhet.
Har kråka fått vondt i vingen sin?
Blikket vårt søker mot kråka
« ja den trenger kanskje plaster?» sier et av barna
En kurvstol skyves over gulvet, en trekråke sitter oppi. «Kom nå drar vi»
I det siste har vi observert leken, der kråkene ofte er invitert inn.
Rommet er dekket med kråker vi har skapt sammen til lekemiljøet. Vi gjødsler med materialer vi tenker kan passe i kombinasjon til kråkene, og som støtter prosessen.
Gjennom leken får vi «tatt tempen» på veien videre.
Storkråka har blitt en møteplass, en plass å samles ved i rommet og i leken. Barna kommer innom og stryker på, disser, snakker med, koser med, ligger under.
Kråka gir støtte til leken og leken gir støtte til kråkeprosessen.
«Lekens livfulle stemme i prosessene blir en veiviser og glød for neste steg» (Det skinner i Juni sin pels s.61 – Engan og Rostad)
Vi skaper kråker i forskjellige materialer, ull, tre og tyllstoff. Noen til martnasboden, noen for å leke med og noen for pynt i rommet.
Mens flere venner leker frydefullt i et mylder av vann, geitrams, fisker, små skåler…. Er det akkurat som vi trenger noe litt annet. Vi henter teppene. Tusen takk for gaven!
Hundekjeks, løvetannblader, smørblomster, kløver og en type bregner blir næring til lek med koppene og fatene.
Samtidig kommer en av pedagogene med løpestikke til barnehagen av en pedagog. Bladene får pynte fruktfatet vårt før løpestikka settes i jorda.
Mønsteret på teppet får oss i dialog. En tulipan. Eller pelikan. Vulkan!