Gjennom fortellingen skaper vi orden i kaoset

‘Blyantene går i bevegelse rundt på arket, praten går imens skribleriene, sirklene og strekene fortsetter. Flere farger kommer på arket. Pedagogen tar tak i en grå blyant og skriver ned setningen «Det var en gang». Ordene sies høyt samtidig som tradisjonssetningen blir skrevet ned.

«Lillebror og lillesøster skulle ut for å leke», sier plutselig et av barna.

«Et hjerte», «og et bord», sier en annen stemme. Blikket går opp mot de andre og vendes ned igjen på arket.

«Gulfargen forsvant», kommer det fra andre siden. «Brunfargen skulle finne gulfargen».

Sirkelbevegelsene spinner rundt og rundt på leting etter gulfargen. De jobber intenst med å
finne gulfargen, mens strekene «løper» rundt på arket.

Enda et barn kommer bort til oss og følger med på hva som skjer. Han inntar en lyttende
posisjon.

Ordene og historiene fortsetter å strømme på. «Når de kom til lekeland, var ballbingen
ødelagt». Den var helt borte, vi må finne teip. Det funker ikke nå.

Dramatikken og spenningen bygger seg opp. «Krokodillen skulle få godteri etter middagen». Plutselig falt det en rakett ned i hodet på krokodillen. Krokodillen sa au, og stakk av gårde.

Flere slanger smyger seg inn på arket, lange streker i forskjellige farger. Noen av slangene
skulle ut på tur. Noen krysser hverandre, noen går frem og tilbake. Noen smyger seg rundt i sirkler. De lager spor etter seg i forskjellige farger.

Tyrannosaurus Rex kom inn i fortellingen med et brak. Hånda til gutten som skal illustrere både lyden og bevegelsen, slår håndflata ned i bordet. Det blir et kjempesmell! Det var halen til T-Rexen som slo i bordet. «Bordet ble ødelagt».

Et av barna kommer ruslende bort til bordet. I hånda har hun et fat med mange rytmeegg oppi. Fatet blir plassert oppå bordet. «T-rex egg» sier barnet som dro dinosaurusen med inn i fortellingen.

Denne økta ender slik. Hvilken retning tar neste fortelling?’

«Fortellinger» har vært med oss som et støtteord gjennom hele prosessen med skyene. Vi opplever at arbeidet med fortellingene løfter barna sine stemmer og gir dem en følelse av at det de bringer inn i fellesskapet har verdi. Skyene har vært «det felles tredje» vi har samlet oss rundt. Samtidig, når vi ser tilbake på prosessen, ser vi at skyene også har fungert som et virkemiddel inn i arbeidet med fortelling og bevegelse. Vi har «skytrampen» som kom i takt med vinden og bevegelsene på skyene, vi har taktendringene med tordenlyder i bakgrunnen, og vi har fortellingene om flyet som beveget seg under, inni og oppå skya.

Slike muntlige fortellinger, både kjente fortellinger og nye fortellinger som oppstår imellom oss, er en naturlig del av vår hverdag. Denne fortellerstunden ble til rundt et stort ark og blyanter på et bord, men fortellinger kan oppstå hvor og når som helst. Fortellingens rom blir til gjennom selve formidlingen, der fiksjon og virkelighet møtes. Å dele fortellinger med hverandre gir muligheter for å prøve ut egne tanker, ideer, erfaringer og perspektiver i en sosial setting. Både forteller og lytter bearbeider sine kroppslige erfaringer og følelser, og sette de sammen til nye meningsforbindelser gjennom fortellingen (Olaussen, 2013, s. 68-72). Et slikt møte gir rom for alle til å medvirke og for å både å formidle og lytte. «Fortellingen eies ikke av den som forteller. Den svever mellom den som forteller og den som lytter – i mellomrommet» (Aspeli, sitert i Olaussen, 2013, s. 73).

Ifølge Olaussen (2015, s. 68-69) må en fortelling ha forbindelser til vårt levde liv for at den skal være begripelig for oss. Vi erfarer det levde livet med hele kroppen, og de kroppslige erfaringene og inntrykkene vi får i møte med verden utgjør et materiale vi bærer med oss, og som gis en form gjennom fortellingens struktur. Fortellingen er slik en måte å skape orden i kaoset på. “Livet er så uhåndgripelig at vi griper til fiksjonen for å skjønne det”, sa den franske filosofen Paul Ricoeur (sitert i Olaussen, 2015, s. 68). Kanskje er det nettopp dette gutten gjør når han forteller om T-rexen, et vesen vi aldri har sett vandre blant oss, ved å trekke den inn i en hverdagslig sammenheng? Kroppen og sansene aktiveres og er med på å gi liv til fortellingen når gutten viser med hånda si hvordan halen til T-rexen slår ned i bordet, og
lager lydeffekter for å forsterke smellet.

Kilder:
Olaussen, I. (2015). Fortellinger som dreiepunkt for barns uttrykk. I A. Hammer & G. Strømsøe (Red.), Drama og skapende prosesser i barnehagen (s. 67-83). Fagbokforlaget.