Strå finnes stort sett over alt og, ikke minst, rundt omkring barnehagen vår. Noen lange, noen korte, ulike utforminger, farger og tykkelse. Noen er lett å plukke, mens andre trengs det styrke til for å plukke.
Vi lader stråene og prosessen vår.
Vi dekker på og inviterer til verksted med strå og leire. Leire er et materiale vi tenker egner seg godt sammen med strået.
Hvordan vil barna møte materialet?
Hvilke verktøy tenker vi å bruke?
Kan vi ta med andre materialer i arbeidsøkta? Noe vi voksne vet ikke er strå, men som kanskje kan ligne litt? Kan det bli en refleksjon mellom barna om vi tar med noen «provokasjoner» inn?
Vi voksne kan se for oss hvordan barna vil møte et materiale, det gjør vi som regel. Kunsten er å ikke låse seg fast i det vi ser for oss, men lene seg tilbake, observere, betrakte, la seg begeistre over barnas frie tanker i møte med med et utforskbart materiale.
Tre sorte speil i barokkstil henger i 1-åringens høyde. En myk madrass dekket med skinn i varme bruntoner. Vi kan se bevegelsen i madrassen når fire fotblad møter skinnet. Knærne er bøyde, håndflatene trykkes mot speilet med sprikende fingre, rompene er bøyd ut, ansiktet er helt nært speilet. To stemmebånd gir kraft til rommet…
Lyden av en fontene bruser høyt i Stiftsgårdsparken. Det er studiedag, hele barnehagen skal jobbe med ordet gjenklang dette barnehageåret. Vi har dratt til Trondheim for å finne gjenklanger. Vi møtes i Nidarosdomen, etterpå får gruppene utdelt hvert sitt historiske område i byen vår; Dronningens gate 20, Munkegata 20, Elgseter gate 1 og Vår frues gate 1. Et nytt lag av pedagoger står sammen for å se, lytte og betrakte. Hva hadde barna blitt grepet av i denne parken? Vi skal finne vår vei i det pedagogiske landskapet. Lite visste vi der vi sto, hva barna skulle bringe inn, og hvordan vi pedagoger skulle få løftet blikk, ører og tanker sammen. Lyden, nysgjerrighet og flere spørsmål tok vi med oss tilbake til barnehagen for refleksjon denne augustdagen.
Spørsmål som har vært viktig for oss og som ble inngangen til vårt arbeid;
Hva kan vi utforske sammen med barna? Hvordan skape møteplasser som vender barna til hverandre? Hva blir vår felles gjenklang?
Felles for huset reflekterer vi over hva ordet gjenklanger skal bety for oss;
Gjenklanger i møte
MED BARNA MELLOM BARNA MED PROSESSENE
MED KOLLEGER MED DEMOKRATIET MED NATUREN
MED HOLDNINGER OG VERDIER MED HELSE, MAT OG MÅLTID
MED NÆRMILJØ OG FAMILIE MED VERDENSSAMFUNNET MED JORDEN
MED FORTIDEN MED FREMTIDEN MED DIALOGEN
MED DELAKTIGHET
Lyd bli vår inngang når vi starter prosessen med gjenklanger
Rommet bygges opp lag etter lag, vi iscenesetter for lyd. Pedagogene former rommet sammen gjennom praktisk arbeid og refleksjon. Hvordan dekke rommet for utforsking, oversiktlighet og estetisk opplevelse? Vi jobber med fem soner som skal utfylle hverandre i uttrykk og muligheter. Disse møteplassene justeres eller endres i takt med barnas uttrykk og interesser.
Åpne materialer testes ut i forberedelsene hos pedagogene. Vi dekker for varierte møteplasser og møter mellom mennesker. En skjellampe med raslelyd over et mykt underlag, et stort metallfat med varierte og foranderlige materialer. Gjenstander presentert i trekasser, på tømmerstokker og på gulvflater. Kaffekjeler i kobber, metallhåndtak, plastrør, skinnende plastsirkler hengende på remser, kasseroller, papir. Trommer, trommestikker, maracas, pinner, bjeller, rasleegg, gitar. De tradisjonelle instrumentene fyller også rommet. Lyder kommer også fra uventet hold. En knirkelyd skapes av panelovnen, i kjøkkentrallen smeller det når håndflatene treffer, åpne flater inspirerer til å lage lyd.
Tromming, rasling, dunk, knirking…
Barna griper rommet og svarer med å gi mangfoldige, egenartede lyder.
Sammen skaper vi en lydinstallasjon i uterommet. Der kan vi utforske lyd og den blir også vår “sovelyd” når vinden spiller for oss.
Når vi skal oppsummere prosessen, kjenner vi på glede over alle øyeblikk av lyd som har samlet oss. Det er mye vi kunne skrevet om, men vi ser nødvendigheten av å begrense. Vi velger å dele fra vår pedagogiske navigasjon, som både har utfordret og utviklet oss og som har vært avgjørende for at prosessen med lyd har gitt så mange gode læringsprosesser. Pedagogene må hele tiden se ting på nye og flere måter. Bevissthet på hvordan vi på best mulig måte kan gi barna muligheten til å bli robuste, empatiske og gode medmennesker som er i stand til å ta kloke valg for framtiden. Hvordan løfter vi barnas stemmer og bygger troen på egne tanker, samtidig som at de også blir oppmerksomme på verdien av fellesskapet og det å lytte til andres tanker? Storsamfunnet er i endring, vi følger med i debatter og vi stiller oss spørsmålet, hva blir vårt oppdrag?
Bordet er dekket til måltid, barna har funnet sin egen plass på de oransje og hvite små stolene. Måltidet er igang, plutselig bryter et skingrende hyl gjennom praten. Alle øyne vendes mot lyden. Blikket vi møter er spent, med glimt i øyet og en invitasjon til de andre om å bli med. Mange stemmer møtes i et samlende kraftfullt hyl etterfulgt av latter. Pedagogenes blikk møtes, avventende, litt usikre. Hva gjør vi nå?
Vi inntar en aktiv observerende rolle. I etterkant språk setter vi tankene våre rundt situasjonen for hverandre. Skal vi stoppe hylingen? Skal vi avlede? Skal vi invitere til samtale? Hvis vi ikke sier noe, hvor lenge vil “hylekoret” vare? Er hylet en “kode” mellom barna? Dette øyeblikket ble avgjørende for oss. Et mikroøyeblikk som ble verdifullt for hele gruppa og for prosessen vår.
På gruppemøte i etterkant prøver vi å forstå hva vi har vært med på.
Sigrid: Jeg kjente en usikkerhet i temaet, hadde vi en felles forståelse av å avvente? Vi har hørt hylet i flere situasjoner, er hylet et uttrykk for noe?
Stine; Det er en høy lyd, hvordan oppleves det for de som ikke deltar med sin stemme og som bare observerer? Det var bra at vi alle forstod viktigheten av å observere situasjonen, at ingen brøt inn og stoppet det som skjedde mellom barna.
Eline; Lukker vi for lyder som vi ikke oppfatter som sjarmerende? Det begeistrer ikke alltid når de sitter og brøler ved bordet. Det hjalp oss å stoppe opp og faktisk se det som skjer.
Sigrid; Hvordan er et selskap for 1-åringen? For ungdommer? For pensjonister? Er vi med på barnas selskap nå? Er det derfor vi ikke helt forstår “kodene”?
Leah; Mine erfaringer fra før, er at man skal sitte rolig og stille ved bordet, jeg ble først overrasket over at ingen brøt inn, men det ga mening når vi reflekterte i etterkant
Sigrid; Kan vi snu dette fra noe som kan oppleves som negativt til noe positivt? Hvilke lyder verdsetter vi?
Eline; Når vi åpner opp istedet for å legge lokk på, blir det mer glede og mindre av det som er usjarmerende. Refleksjonene tar det ned til verdisynet vårt, knytter det sammen
Sigrid; Mange ganger fører vi an, men denne gangen førte barna an. Vi fikk en annen rolle. Når vi er i prosess så kan det oppstå verdifulle øyeblikk i alle situasjoner. Gjennom å samle øyeblikkene og løfte dem til refleksjon kan vi se sammenhenger
Refleksjonene mellom oss har vært drivkraften i prosessen. Det å åpne opp og lytte til kollegaens tanker, uavhengig av om du er enig eller ikke, har vært viktig for utvikling og for prosessen vår. De beste refleksjonene har ofte skjedd spontant, gjerne når det ikke passer. Det har vært viktig at vi tar oss tid og gir rom akkurat da. Å tørre og være uenig i refleksjonen, stille spørsmål og utfordre har vært utviklende. Å tørre og stå i det «rommet» som blir litt trangt og utrygt, og å bli der sammen til det åpner seg og blir godt å være i, har gitt oss en større forståelse og læringsutbytte. Det å ha noen som stiller spørsmål, som løfter det som er «selvsagt», som tør å utfordre, har fått oss til å løfte blikket, til å se noe mer, bli mer bevisst. Pedagogene måtte jobbe oss sammen til en refleksjonskultur også i hverdagssituasjoner. Vi gikk dypere i refleksjonene på treffpunkt som gruppemøter og personalmøter. Dette føltes nødvendig, givende og krevende. En felles forståelse av utforskende pedagogikk ble avgjørende når vi gikk steg for steg i prosessen sammen. Det er det vi kaller kollegial kompetanseutvikling og kanskje den viktigste læringsarenaen vi har.
Pedagogisk dokumentasjon har vært et viktig verktøy for oss i vår læring og kompetanseutvikling gjennom hele året. Dokumentasjonen har blitt løftet i ulike former. Sammen med barna har vi brukt pc, storskjerm og bilder. Vi har observert kroppsspråk og engasjement. Dokumentasjonen har tatt oss med i flere retninger og pedagogene er begeistret over alle oppdagelsene og møtene som har skjedd gjennom iscenesettelsen. Likevel kommer vi stadig tilbake til barnas egne lyder. Med en utforskende og langsom pedagogikk, der vi ser, lytter og observerer lyd i mange ulike situasjoner. Vi har reflektert over: Når åpner vi opp for prosesser? Når lukker vi prosesser? Hvilke lyder blir vi nysgjerrige på? I hvilke situasjoner observerer vi lyd? Hvilke lyder verdsetter vi? Hvorfor? Mange av de gode refleksjonene har skjedd spontant og fortløpende når lyder har oppstått. Under måltid, i lek, i møte med rommet og materialet, i overgangssituasjoner. Pedagogene har observert og vi har følt oss litt til «overs». Lydene har vært barnas eie på et vis, men samtidig er vi en del av flokken, men ikke som hovedperson. Hvilken posisjon skal vi ta? Tankene har surret over lengre tid. Vi prøver å forstå…
Det kraftige hylet var en døråpner for oss. Vi fikk en felles forståelse, felles kurs. Vi ble nysgjerrige og vi oppdaget mer og mer av barnas drivkraft, deres energi og gjenklangen mellom dem. Et vendepunkt som gjorde at vi satte mer fokus på barnas egne lyder og hvordan vi skulle løfte dem.
«Heia, heia heia». Akustikken i kjøkkenrommet forsterker lyden. Iveren blir kanskje større når gulvflaten er åpen nok til at flere kan springe sammen. Først stiller de seg i rekke, støtter seg med ryggen mot kjøkkenskuffene. Blikkene møter hverandre, smil brer seg. Så kommer bevegelsen og lyden som et felles «startskudd». «Heia, heia, heia». Kroppen og lyden er i samklang med hverandre i fellesskapet.
Æææææææ Et barn ser seg i speilet mens æææææ skrikes ut i rommet. Ææææ høres i tunnelen i uterommet eller i tipien. Et barn ser på et annet barn, sammen skaper de en samklang
Mi-mi-mi Det er matpakkedag, alle på stjernegruppa er sammen rundt bordet. «Mi- mi- mi» ett av barna byr opp og flere henger seg på. Lyd og latter. Pedagogene veksler blikk, vi vet hva som kommer til å skje. Det føles som de er i sin boble der forståelsen mellom dem er som en felles kraft. Barna er frie.
Er det noen som vil ha ny bleie? I sangtoner kommer Ja-a-a-a. Tre av barna står som på en scene midt i rommet og synger ja-a-a-a løfter den ene hånden og lager rytmiske bevegelser. Flere hender beveger seg i takt med sangen av ja. De fleste i rommet retter blikket mot «komponistene» som skaper/fremfører «Ja»
Vi reflekterer over at lydene de lager kan virke som om de kommer helt fra magen, de er sterke og ekte, barna uttrykker seg på en dramatisk måte. Hvilken sjanger innenfor musikk vil i størst grad støtte dette uttrykket og de lydene barna gir oss? Barnesanger, pop, rock, joik, country, danseband, rap, metal, visesang, opera, klassisk, orkester, musikal??? Er det noe musikk som ligner på deres uttrykk? Finnes det noen sanger som disse lydene/ordene kan brukes i? Hva kjennetegner barnas lyder. Dramatikk, humor, høye toner, lave toner, rytme i kropp.
Arbeidslaget grubler mye i denne perioden, hvordan gi lydene verdi?
Det har vært sovetid. Barna blir tatt opp en etter en etterhvert som de våkner. Pedagogene har dekket rommet og hentet noe nytt material, et vaskebrett og noen katter i tre. En av pedagogene og et av barna nærmer seg vaskebrettet. En stor hånd griper en trommestikk og er i ferd med å møte rillene på vaskebrettet. Bevegelsen stopper opp når hun oppdager den lille hånden som holder en bitteliten kattepus. Hånden fører katten mot vaskebrettet og hun skaper en raspende lyd. Kanskje kattene kan bli en fin kombinasjon med lydmaterialet i prosessen? Barna viser vei. Kattene beveger seg videre rundt i rommet «mjau mjau», en glød vises i ansiktet. Kan kattene gi ny energi til prosessen?
Bevegelsen av katten, lyden, barnas uttrykk i mjauet gir pedagogen en spontan tanke. “Husker dere den sangen som var på Stjernekamp der en dame sang mjau, hva heter den?” Iveren og engasjementet smitter over på kollegaene. Vi googler oss fram og dette fører oss inn på den italienske opera, Rossinis Duetto Buffo de due gatti (katteduetten). Rommet fylles av mjau. Barnas første møte og deres reaksjoner på musikken er glede, fascinasjon, engasjement og nysgjerrighet. Rommet føles magisk denne ettermiddagen, det er som om vi har fått en ny dybde i prosessen.
Vi spinner videre på tanken om opera. Vi er nysgjerrig på denne sjangeren. Da vi spilte Duetto Buffo di due gatti, opplevde vi at barna ble nysgjerrige, vi snakket om at vi opplevde at vi fant støtte til noe av det vi har vært på leting etter i denne musikken. Vi kjenner at dette kan bli et fint utgangspunkt for veien videre, det kan gi næring til prosessen vår.
Duetto buffo di due gatti
Composer: attributed to Giaochino Rossini (1792 – 1868), likely compiled by Robert Lucas Pearsall (1795 – 1856). Vi har valgt versjonen med sangerne; Chichi (Chinwe) Enu – sopran Adrienne Ivey – messosopran
“Opera er et dramatisk verk der musikken er en avgjørende del, og der teksten helt eller delvis synges til akkompagnement av instrumenter. Opera er den betydeligste og mest komplekse formen for kombinasjonen musikk, tekst og scenisk handling i klassisk musikktradisjon.” Store norske leksikon
Hvorfor akkurat denne versjonen? Det er en humoristisk versjon der sangerne spiller på hverandre. De bruker humor og tuller, samtidig er det en verdi og en respekt i framføringen. De er pyntet i selskapsklær og de er profesjonelle utøvere. Variasjonen mellom høye og lave toner, tempo, pulsen i musikken, mimikken og dynamikken mellom sangerne fascinerer og begeistrer oss. Vi har sett og hørt på ulike versjoner sammen med barna, men vi opplever at det er akkurat denne versjonen som vekker mest nysgjerrighet og engasjement i barnegruppa.
Dette har blitt vår sang. Alle barna har et forhold til den på ulike måter. Barna spør ofte etter sangen og når vi setter den på, ser vi gjennom dokumentasjonen vår at ulike partier i operaen engasjerer ulike barn på forskjellige måter. Noen ganger er det akkurat som at de trenger den og at deres egen lyd kommer som et ekstra lag oppå.De høye tonene, der hele støtteapparatet, magemusklene tas i bruk, kan minne om hylet som vi ble så opptatt av i høst. Vi ser at det barnet som ofte brukte hylet, blir med i deres høye toner både med stemmen og med kroppen. Hylet som i starten kunne oppleves som en vanskelig lyd, en energi som skapte usikkerhet for noen, endret karakter. Noen blir mer engasjert i starten der samspillet mellom de to sangerne etableres gjennom mjauet. Gjennom observasjonene våre ser vi nå at vi fant en støtte til barnas egne lyder. Det er en godhet rundt de høye, skarpe lydene som ikke var der i høst. Lydene gir noe inn i fellesskapet og det er som at det balanserer dem. Hylet er samlende, det er humor, det er som en ventil, noe positivt.
I oppsummeringen tar vi et tilbakeblikk
Stine; Jeg mener at det som har vært avgjørende for at vi alle klarte å få det felles fokuset, er alle spørsmålene som ble stilt og som vi reflekterte over. Det har økt bevisstheten min for å se mikroøyeblikkene, det som skjer uventet i alle situasjoner gjennom hele dagen
Grete; Sigrid, du er så flink til å stille spørsmål som får meg til å snu om tankene og tenke annerledes. Tenke i andre baner. Vi går liksom i en tralt og hvis ingen får til å stille de spørsmålene, blir vi i samme tralt og det skjer ingen utvikling
Stine; Før var vi mer opptatt av at vi må gjøre likedan hele tiden, til hvert måltid, spesielt med de minste barna, vi var kanskje redde for at det skulle bli forvirrende/uforutsigbart for barna hvis vi ikke gjorde det likt? Måltidet har vært en fin situasjon der vi har kunnet jobbe ulikt. Noen ganger passer det at deres egne lyder får dominere, andre ganger hadde vi mer faste rammer og dialogen mellom oss ble viktig
Sigrid; Barna erfarte at sånn var det nå, men sånn ble det ikke til neste måltid, de forstår variasjonen når vi setter rammene.Måltidene våre har på ingen måte vært grenseløs. Når de er i det lune/ den kodinga er det som vi må kjenne vår «besøkelsestid». Med lyd som felles fokus i prosessen ble jeg nysgjerrig på å prøve å forstå de lydene som utfordrer oss. Prosessen ga oss flere muligheter for å stoppe opp for å tenke på nye måter. Å avvente ble et verktøy der vi ble aktiv- passiv i vår rolle, observasjonene denne gangen ga dette spørsmålet, kan vi bruke lydene til barna?
Se for deg et orkester. Det er faste stramme rammer, mangfoldet er der i form av instrumenter og lyder. Dirigenten har delt ut noter og alle har en felles forståelse av hva som skal skje. Plutselig høres en uventet tone, en tone som ikke er planlagt. Hva skjer da? Den kan oppleves som forstyrrende og man kan velge å stoppe den, eller man kan lytte og la den berike og gi utvikling.
Dette kan være en metafor for vår forståelse av vår utforskende pedagogikk. Som pedagogiske dirigenter må vi lytte og gi muligheter der vi kan. Når vi jobber i en prosess der vi har valgt lyd, så må vi applaudere lyder. Vi må ønske de ulike og unike lydene velkommen. Vi må la oss begeistre og heie på hverandre og de ulike uttrykksformene, det er som om at lydene blir ladet av godhet i fellesskapet. Vi må være oppmerksomme på hvilke rammer vi setter og når vi må være åpne for å løsne på dem. Verdiene våre er gull for oss, det er så viktig at vi alltid har dem fremst i pannen, at vi er åpen for det som er uventet, for barnas innspill, for mikroøyeblikkene. Noen av de mest betydningsfulle øyeblikkene i prosessen har oppstått når vi ikke har vært forberedt. Da har det vært avgjørende at pedagogene er så bevisste at vi har klart å fange dem. I enkelte situasjoner kan vi føle at vi er som et orkester. Rammene for rutinesituasjoner som måltidet, kan være så faste at vi ikke oppdager disse øyeblikkene. Når den uventede tonen plutselig høres er det viktig at vi oppdager den, at vi bruker pedagogisk skjønn og at vi ser verdien i det som kan bli gull i prosessarbeidet vårt.
Frydefulle, raslende, skarpe lyder har gitt og gitt til oss. En boblende livsglede, en verdi av å kjenne på å gi noe til fellesskapet og å få noe tilbake. En god samklang og gjenklang mellom oss det første året i barnehagen i et mangfold av lyder.
Kan vi bruke en utfordrende handling som inngang til karnevalet? er et spørsmål vi stiller oss på gruppemøtet. Innslag fra operaen vi har hørt og sett på? Hva om en av pedagogene kommer med snute og værhår? Kanskje kan vi utvide med neste dag og dagen etter? Kan vi «holde igjen» litt ift barna?
Vi ønsker en «seig inngang» til karnevalsfesten skape forundring og se hvordan barna responderer. Vi vil prøve oss frem og finne retningen sammen med barna. Vi har en mangfoldig grunnmur av lyder fra prosessen. Hvis de ikke responderer på provokasjon må vi tenke nytt og finne nye innganger til kostymer og vårt felles paradetog.
Pedagogisk provaksjon
«det skapes forundring og nysgjerrighet, det er en måte å invitere på, det gir nye ideer og spørsmål og nye innganger for lek og utforskning» (Engan & Rostad, 2023, s. 140).
S 140 « det skinner i juni sin pels» boken om prosessorientert arbeid og demokratiske møteplasser.
Et fat med sirkler av kryssfiner, papprør og trepinner blir dekket på. Noe er kjent og noe er nytt. Vi møtes rundt fatet der de nye runde sirklene blir interresante. Noen kjenner på, noen stabler og noen oppdager noe gammelt limpistol lim som vi pirker bort. Pedagogen har inntatt en aktiv/ passiv rolle, spent på hvordan kombinasjonen av materialer blir tatt imot.
Et av barna legger en tresirkel oppå et papprør, før hun tar en pinne i hver hånd og trommer på sirkelen. Trommelyden fanges på opptak, og sammen ser og hører vi på lyden. Et smil brer seg over hele ansiktet. En venn kommer til og blir oppmerksom på det nye materialet og hører lyden fra opptaket. Kanskje du skal vise hvordan du laget lyden? spør pedagogen. Barnet viser ideen sin med støtte fra pedagogen. Vennene svarer med gjenklang.
