Forholdet mellom leik og læring har vi snakket om siden starten på 1800-tallet. Barns rett til lek står skrevet i FN’s barnekonvensjon, men vi kan ikke minnes ofte nok på leikens betydning og viktighet.
Noen er redd for læringsbegrepet i barnehagen, blant annet at læring får for stor plass i barnehagen. Vi tenker at vi ikke skal være redd for det, så lenge vi klarer å se sammenhengen mellom leiken og den læringa som skjer gjennom leiken. Barnet er, gjennom leiken, hovedpersonen i sin egen verden. De kobler sine erfaringer og kunnskap og bringer det inn i leik og samspill med andre.
Nå som våren er her, med grønne blader, blomster og sand tilgjengelig innbyr naturen til kakebaking, blomstersupper, og andre retter. Men det er ikke «bare» en lek. Når vi setter oss ned sammen med barna og tar oss tid til å lytte og høre på samtaler opplever vi at det er så mye mer:
Underveis i leiken og hestehoven rives i biter for å lage «honning», dukker det opp innspill og tanker om blomstens nektar. Hva er egentlig blomstens nektar?
«Det e noe som bia og homla spise eller drikk. Homlan har sånn rør, nesten som sugerør som sitt fast i munnen. Dem sug nektaren i midten på blomsten. Det e drikken og maten dæmmes.» (Jente, 6 år)
Det snakkes om bearbeiding av blomstens nektar:
Kanskje det må varmes i ovnen?
Går det an å drikk nektaren uten at vi gjør no mer med den?
E den giftig?
Barna henvender ikke bare spørsmålene til oss pedagoger, men også til vennene sine. De deler kunnskap enten fra turer de har vært på sammen med foreldre eller ting de har lest i bøker.
