Kategorier
Måne

Når et barn overfører tanker til tegning

Vi har tatt frem kritt og og utenfor døra står en stor treplate. Dette inspirerer et barn til å tegne. Pedagogen observerer et barn som tenker på hvordan enten mamman eller pappan ser ut. Han deler tanker og reflekterer over hvem det er som dukker opp etterhvert som han tegner. Han snakker om hår, nese, munn og øyne. Han trekker seg litt tilbake og betrakter; «Han har jo ikke fota, det må han jo ha hvis han ska gå». Tegningen blir til underveis og formes ut ifra barnets visualisering.

Kategorier
Stjerne

Bruset fyller rommet,kroppene bobler over av enestående lyder

intenst – brennende – perlende – sprudlende – energisk

   Gjenklanger – lyd                

Oppsummering Stjerne – 2023-2024

Tre sorte speil i barokkstil henger i 1-åringens høyde. En myk madrass dekket med skinn i varme bruntoner. Vi kan se bevegelsen i madrassen når fire fotblad møter skinnet. Knærne er bøyde, håndflatene trykkes mot speilet med sprikende fingre, rompene er bøyd ut, ansiktet er helt nært speilet. To stemmebånd gir kraft til rommet… 

Lyden av en fontene bruser høyt i Stiftsgårdsparken. Det er studiedag, hele barnehagen skal jobbe med ordet gjenklang dette barnehageåret. Vi har dratt til Trondheim  for å finne gjenklanger. Vi møtes i Nidarosdomen, etterpå får gruppene utdelt hvert sitt historiske område i byen vår; Dronningens gate 20, Munkegata 20, Elgseter gate 1 og Vår frues gate 1.  Et nytt lag av pedagoger står sammen for å se, lytte og betrakte.
Hva hadde barna blitt grepet av i denne parken?
Vi skal finne vår vei i det pedagogiske landskapet. Lite visste vi der vi sto, hva barna skulle bringe inn, og hvordan vi pedagoger skulle få løftet blikk, ører og tanker sammen.
Lyden, nysgjerrighet og flere spørsmål tok vi med oss tilbake til barnehagen for refleksjon denne augustdagen.

Spørsmål som har vært viktig for oss og som ble inngangen til vårt arbeid;

Hva kan vi utforske sammen med barna?
Hvordan skape møteplasser som vender barna til hverandre?
Hva blir vår felles gjenklang?

Felles for huset reflekterer vi over hva ordet gjenklanger skal bety for oss;

Gjenklanger i møte

 MED BARNA         MELLOM BARNA        MED PROSESSENE

 MED KOLLEGER         MED DEMOKRATIET         MED NATUREN

 MED HOLDNINGER OG VERDIER          MED HELSE, MAT OG MÅLTID

 MED NÆRMILJØ OG FAMILIE       MED VERDENSSAMFUNNET     MED JORDEN   

 MED FORTIDEN       MED FREMTIDEN      MED DIALOGEN

 MED DELAKTIGHET

Lyd bli vår inngang når vi starter prosessen med gjenklanger

Rommet bygges opp lag etter lag, vi iscenesetter for lyd. Pedagogene former rommet sammen gjennom praktisk arbeid og refleksjon. Hvordan dekke rommet for utforsking, oversiktlighet og estetisk opplevelse? Vi jobber med fem soner som skal utfylle hverandre i uttrykk og muligheter. Disse møteplassene justeres eller endres i takt med barnas uttrykk og interesser.

Åpne materialer testes ut i forberedelsene hos pedagogene. Vi dekker for varierte møteplasser og møter mellom mennesker. En skjellampe med raslelyd over et mykt underlag, et stort metallfat med varierte og foranderlige materialer.
Gjenstander presentert i trekasser, på tømmerstokker og på gulvflater. Kaffekjeler i kobber, metallhåndtak, plastrør, skinnende plastsirkler hengende på remser, kasseroller, papir. Trommer, trommestikker, maracas, pinner, bjeller, rasleegg, gitar. De tradisjonelle instrumentene fyller også rommet.
Lyder kommer også fra uventet hold. En knirkelyd skapes av panelovnen, i kjøkkentrallen smeller det når håndflatene treffer, åpne flater inspirerer til å lage lyd.   

Tromming, rasling, dunk, knirking…

Barna griper rommet og svarer med å gi mangfoldige, egenartede lyder. 

Sammen skaper vi en lydinstallasjon i uterommet. Der kan vi utforske lyd og den blir også vår “sovelyd” når vinden spiller for oss.

Når vi skal oppsummere prosessen, kjenner vi på glede over alle øyeblikk av lyd som har samlet oss. Det er mye vi kunne skrevet om, men vi ser nødvendigheten av å begrense.
Vi velger å dele fra vår pedagogiske navigasjon, som både har utfordret og utviklet oss og som har vært avgjørende for at prosessen med lyd har gitt så mange gode læringsprosesser. Pedagogene må hele tiden se ting på nye og flere måter. Bevissthet på hvordan vi på best mulig måte kan gi barna muligheten til å bli robuste, empatiske og gode medmennesker som er i stand til å ta kloke valg for framtiden. Hvordan løfter vi barnas stemmer og bygger troen på egne tanker, samtidig som at de også blir oppmerksomme på verdien av fellesskapet og det å lytte til andres tanker? Storsamfunnet er i endring, vi følger med i debatter og vi stiller oss spørsmålet, hva blir vårt oppdrag?

Bordet er dekket til måltid, barna har funnet sin egen plass på de oransje og hvite små stolene. Måltidet er igang, plutselig bryter et skingrende hyl gjennom praten. Alle øyne vendes mot lyden. Blikket vi møter er spent, med glimt i øyet og en invitasjon til de andre om å bli med. Mange stemmer møtes i et samlende kraftfullt hyl etterfulgt av latter. Pedagogenes blikk møtes, avventende, litt usikre. Hva gjør vi nå?

Vi inntar en aktiv observerende rolle. I etterkant språk setter vi tankene våre rundt situasjonen for hverandre. Skal vi stoppe hylingen? Skal vi avlede? Skal vi invitere til samtale? Hvis vi ikke sier noe, hvor lenge vil  “hylekoret” vare? Er hylet en “kode” mellom barna?
Dette øyeblikket ble avgjørende for oss. Et mikroøyeblikk som ble verdifullt for hele gruppa og for prosessen vår. 

På gruppemøte i etterkant prøver vi å forstå hva vi har vært med på.

Sigrid:
Jeg kjente en usikkerhet i temaet, hadde vi en felles forståelse av å avvente?
Vi har hørt hylet i flere situasjoner, er hylet et uttrykk for noe? 

Stine;
Det er en høy lyd, hvordan oppleves det for de som ikke deltar med sin stemme og som bare observerer? Det var bra at vi alle forstod viktigheten av å observere situasjonen, at ingen brøt inn og stoppet det som skjedde mellom barna.

Eline;
Lukker vi for lyder som vi ikke oppfatter som sjarmerende? Det begeistrer ikke alltid når de sitter og brøler ved bordet. Det hjalp oss å stoppe opp og faktisk se det som skjer.
 

Sigrid;
Hvordan er et selskap for 1-åringen? For ungdommer? For pensjonister? Er vi med på barnas selskap nå? Er det derfor vi ikke helt forstår “kodene”?

Leah;
Mine erfaringer fra før, er at man skal sitte rolig og stille ved bordet, jeg ble først overrasket over at ingen brøt inn, men det ga mening når vi reflekterte i etterkant

Sigrid;
Kan vi snu dette fra noe som kan oppleves som negativt til noe positivt? Hvilke lyder verdsetter vi? 

Eline;
Når vi åpner opp istedet for å legge lokk på, blir det mer glede og mindre av det som er  usjarmerende. Refleksjonene tar det ned til verdisynet vårt, knytter det sammen

Sigrid;
Mange ganger fører vi an, men denne gangen førte barna an. Vi fikk en annen rolle. Når vi er i prosess så kan det oppstå verdifulle øyeblikk i alle situasjoner. Gjennom å samle øyeblikkene og løfte dem til refleksjon kan vi se sammenhenger

Refleksjonene mellom oss har vært drivkraften i prosessen. Det å åpne opp og lytte til kollegaens tanker, uavhengig av om du er enig eller ikke, har vært viktig for utvikling og for prosessen vår. De beste refleksjonene har ofte skjedd spontant, gjerne når det ikke passer. Det har vært viktig at vi tar oss tid og gir rom akkurat da. Å tørre og være uenig i refleksjonen, stille spørsmål og utfordre har vært utviklende. Å tørre og stå i det «rommet» som blir litt trangt og utrygt, og å bli der sammen til det åpner seg og blir godt å være i, har gitt oss en større forståelse og læringsutbytte. Det å ha noen som stiller spørsmål, som løfter det som er «selvsagt», som tør å utfordre, har fått oss til å løfte blikket, til å se noe mer, bli mer bevisst. Pedagogene måtte jobbe oss sammen til en refleksjonskultur også i hverdagssituasjoner. Vi gikk dypere i refleksjonene på treffpunkt som gruppemøter og personalmøter. Dette føltes nødvendig, givende og krevende. En felles forståelse av utforskende pedagogikk ble avgjørende når vi gikk steg for steg i prosessen sammen. Det er det vi kaller kollegial kompetanseutvikling og kanskje den viktigste læringsarenaen vi har.

Pedagogisk dokumentasjon har vært et viktig verktøy for oss i vår læring og kompetanseutvikling gjennom hele året. Dokumentasjonen har blitt løftet i ulike former. Sammen med barna har vi brukt pc, storskjerm og bilder. Vi har observert kroppsspråk og engasjement. Dokumentasjonen har tatt oss med i flere retninger og pedagogene er begeistret over alle oppdagelsene og møtene som har skjedd gjennom iscenesettelsen. Likevel kommer vi stadig tilbake til barnas egne lyder. Med en utforskende og langsom pedagogikk, der vi ser, lytter og observerer lyd i mange ulike situasjoner. Vi har reflektert over: Når åpner vi opp for prosesser? Når lukker vi prosesser? Hvilke lyder blir vi nysgjerrige på? I hvilke situasjoner observerer vi lyd? Hvilke lyder verdsetter vi? Hvorfor? Mange av de gode refleksjonene har skjedd spontant og fortløpende når lyder har oppstått. Under måltid, i lek, i møte med rommet og materialet, i overgangssituasjoner. Pedagogene har observert og vi har følt oss litt til «overs». Lydene har vært barnas eie på et vis, men samtidig er vi en del av flokken, men ikke som hovedperson. Hvilken posisjon skal vi ta? Tankene har surret over lengre tid. Vi prøver å forstå…

 Det kraftige hylet var en døråpner for oss. Vi fikk en felles forståelse, felles kurs. Vi ble nysgjerrige og vi oppdaget mer og mer av barnas drivkraft, deres energi og gjenklangen mellom dem. Et vendepunkt som gjorde at vi satte mer fokus på barnas egne lyder og hvordan vi skulle løfte dem. 

«Heia, heia heia». Akustikken i kjøkkenrommet forsterker lyden. Iveren blir kanskje større når gulvflaten er åpen nok til at flere kan springe sammen. Først stiller de seg i rekke, støtter seg med ryggen mot kjøkkenskuffene. Blikkene møter hverandre, smil brer seg. Så kommer bevegelsen og lyden som et felles «startskudd». «Heia, heia, heia». Kroppen og lyden er i samklang med hverandre i fellesskapet. 

Æææææææ Et barn ser seg i speilet mens æææææ skrikes ut i rommet. Ææææ høres i tunnelen i uterommet eller i tipien. Et barn ser på et annet barn, sammen skaper de en samklang 

Mi-mi-mi Det er matpakkedag, alle på stjernegruppa er sammen rundt bordet. «Mi- mi- mi» ett av barna byr opp og flere henger seg på. Lyd og latter. Pedagogene veksler blikk, vi vet hva som kommer til å skje. Det føles som de er i sin boble der forståelsen mellom dem er som en felles kraft. Barna er frie.

Er det noen som vil ha ny bleie? I sangtoner kommer Ja-a-a-a. Tre av barna står som på en scene midt i rommet og synger ja-a-a-a løfter den ene hånden og lager rytmiske bevegelser. Flere hender beveger seg i takt med sangen av ja. De fleste i rommet retter blikket mot «komponistene» som skaper/fremfører «Ja»

Vi reflekterer over at lydene de lager kan virke som om de kommer helt fra magen, de er sterke og ekte, barna uttrykker seg på en dramatisk måte.
Hvilken sjanger innenfor musikk vil i størst grad støtte dette uttrykket og de lydene barna gir oss? Barnesanger, pop, rock, joik, country, danseband, rap, metal, visesang, opera, klassisk, orkester, musikal??? Er det noe musikk som ligner på deres uttrykk? Finnes det noen sanger som disse lydene/ordene kan brukes i? Hva kjennetegner barnas lyder. Dramatikk, humor, høye toner, lave toner, rytme i kropp.

Arbeidslaget grubler mye i denne perioden, hvordan gi lydene verdi?

Det har vært sovetid. Barna blir tatt opp en etter en etterhvert som de våkner. Pedagogene har dekket rommet og hentet noe nytt material, et vaskebrett og noen katter i tre. En av pedagogene og et av barna nærmer seg vaskebrettet. En stor hånd griper en trommestikk og er i ferd med å møte rillene på vaskebrettet. Bevegelsen stopper opp når hun oppdager den lille hånden som holder en bitteliten kattepus. Hånden fører katten mot vaskebrettet og hun skaper en raspende lyd. Kanskje kattene kan bli en fin kombinasjon med lydmaterialet i prosessen? Barna viser vei. Kattene beveger seg videre rundt i rommet «mjau mjau», en glød vises i ansiktet. Kan kattene gi ny energi til prosessen?

Bevegelsen av katten, lyden, barnas uttrykk i mjauet gir pedagogen en spontan tanke. “Husker dere den sangen som var på Stjernekamp der en dame sang mjau, hva heter den?” Iveren og engasjementet smitter over på kollegaene.  Vi googler oss fram og dette fører oss inn på den italienske opera, Rossinis Duetto Buffo de due gatti (katteduetten). Rommet fylles av mjau. Barnas første møte og deres reaksjoner på musikken er glede, fascinasjon, engasjement og nysgjerrighet. Rommet føles magisk denne ettermiddagen, det er som om vi har fått en ny dybde i prosessen. 

Vi spinner videre på tanken om opera. Vi er nysgjerrig på denne sjangeren. Da vi spilte Duetto Buffo di due gatti, opplevde vi at barna ble nysgjerrige, vi snakket om at vi opplevde at vi fant støtte til noe av det vi har vært på leting etter i denne musikken. Vi kjenner at dette kan bli et fint utgangspunkt for veien videre, det kan gi næring til prosessen vår.

Duetto buffo di due gatti

Composer: attributed to Giaochino Rossini (1792 – 1868), likely compiled by Robert Lucas Pearsall (1795 – 1856).
Vi har valgt versjonen med sangerne;  Chichi (Chinwe) Enu – sopran Adrienne Ivey – messosopran

“Opera er et dramatisk verk der musikken er en avgjørende del, og der teksten helt eller delvis synges til akkompagnement av instrumenter. Opera er den betydeligste og mest komplekse formen for kombinasjonen musikk, tekst og scenisk handling i klassisk musikktradisjon.” Store norske leksikon

Hvorfor akkurat denne versjonen? Det er en humoristisk versjon der sangerne spiller på hverandre. De bruker humor og tuller, samtidig er det en verdi og en respekt i framføringen. De er pyntet i selskapsklær og de er profesjonelle utøvere. Variasjonen mellom høye og lave toner, tempo, pulsen i musikken, mimikken og dynamikken mellom sangerne fascinerer og begeistrer oss. Vi har sett og hørt på ulike versjoner sammen med barna, men vi opplever  at det er akkurat denne versjonen som vekker mest nysgjerrighet og engasjement i barnegruppa.

Dette har blitt vår sang. Alle barna har et forhold til den på ulike måter. Barna spør ofte etter sangen og når vi setter den på, ser vi gjennom dokumentasjonen vår at ulike partier i operaen engasjerer ulike barn på forskjellige måter. Noen ganger er det akkurat som at de trenger den og at deres egen lyd kommer som et ekstra lag oppå.De høye tonene, der hele støtteapparatet, magemusklene tas i bruk, kan minne om hylet som vi ble så opptatt av i høst. Vi ser at det barnet som ofte brukte hylet, blir med i deres høye toner både med stemmen og med kroppen. Hylet som i starten kunne oppleves som en vanskelig lyd, en energi som skapte usikkerhet for noen, endret karakter. Noen blir mer engasjert i starten der samspillet mellom de to sangerne etableres gjennom mjauet.
Gjennom observasjonene våre ser vi nå at vi fant en støtte til barnas egne lyder. Det er en godhet rundt de høye, skarpe lydene som ikke var der i høst. Lydene gir noe inn i fellesskapet og det er som at det balanserer dem. Hylet er samlende, det er humor, det er som en ventil, noe positivt. 

I oppsummeringen tar vi et tilbakeblikk

Stine;
Jeg mener at det som har vært avgjørende for at vi alle klarte å få det felles fokuset, er alle  spørsmålene som ble stilt og som vi reflekterte over. Det har økt bevisstheten min for å se mikroøyeblikkene, det som skjer uventet i alle situasjoner gjennom hele dagen

Grete;
Sigrid, du er så flink til å stille spørsmål som får meg til å snu om tankene og tenke annerledes. Tenke i andre baner. Vi går liksom i en tralt og hvis ingen får til å stille de spørsmålene, blir vi i samme tralt og det skjer ingen utvikling

Stine;
Før var vi mer opptatt av at vi må gjøre likedan hele tiden, til hvert måltid, spesielt med de minste barna, vi var kanskje redde for at det skulle bli forvirrende/uforutsigbart for barna hvis vi ikke gjorde det likt? Måltidet har vært en fin situasjon der vi har kunnet jobbe ulikt. Noen ganger passer det at deres egne lyder får dominere, andre ganger hadde vi mer faste rammer og dialogen mellom oss ble viktig 

Sigrid;
Barna erfarte at sånn var det nå, men sånn ble det ikke til neste måltid, de forstår variasjonen når vi setter rammene.Måltidene våre har på ingen måte vært grenseløs.
Når de er i det lune/ den kodinga er det som vi må kjenne vår «besøkelsestid». Med lyd som felles fokus i prosessen ble jeg nysgjerrig på å prøve å forstå de lydene som utfordrer oss. Prosessen ga oss flere muligheter for å stoppe opp for å tenke på nye måter. Å avvente ble et verktøy der vi ble aktiv- passiv i vår rolle, observasjonene denne gangen ga dette spørsmålet, kan vi bruke lydene til barna?

Se for deg et orkester. Det er faste stramme rammer, mangfoldet er der i form av instrumenter og lyder. Dirigenten har delt ut noter og alle har en felles forståelse av hva som skal skje. Plutselig høres en uventet tone, en tone som ikke er planlagt. Hva skjer da? Den kan oppleves som forstyrrende og man kan velge å stoppe den, eller man kan lytte og la den berike og gi utvikling. 

Dette kan være en metafor for vår forståelse av vår utforskende pedagogikk. Som pedagogiske dirigenter må vi lytte og gi muligheter der vi kan. Når vi jobber i en prosess der vi har valgt lyd, så må vi applaudere lyder. Vi må ønske de ulike og unike lydene velkommen. Vi må la oss begeistre og heie på hverandre og de ulike uttrykksformene, det er som om at lydene blir ladet av godhet i fellesskapet. Vi må være oppmerksomme på hvilke rammer vi setter og når vi må være åpne for å løsne på dem. Verdiene våre er gull for oss, det er så viktig at vi alltid har dem fremst i pannen, at vi er åpen for det som er uventet, for barnas innspill, for mikroøyeblikkene. Noen av de mest betydningsfulle øyeblikkene i prosessen har oppstått når vi ikke har vært forberedt. Da har det vært avgjørende at pedagogene er så bevisste at vi har klart å fange dem. I enkelte situasjoner kan vi føle at vi er som et orkester. Rammene for rutinesituasjoner som måltidet, kan være så faste at vi ikke oppdager disse øyeblikkene. Når den uventede tonen plutselig høres er det viktig at vi oppdager den, at vi bruker pedagogisk skjønn og at vi ser verdien i det som kan bli gull i prosessarbeidet vårt.

Frydefulle, raslende, skarpe lyder har gitt og gitt til oss. En boblende livsglede, en verdi av å kjenne på å gi noe til fellesskapet og å få noe tilbake. En god samklang og gjenklang mellom oss det første året i barnehagen i et mangfold av lyder.

Kategorier
Sol

Oppsummering Solgruppa

Tiden er inne for å oppsummere årets prosess på Solgruppa.

Med årets ord «gjenklanger» ble det på Solgruppa naturlig å tenke på naturen rundt oss.

I gjenklang med naturen. En toårings begeistring for bladet fra året før, til nye oppdagelser av insekter, småkryp.

Det å vise omsorg og empati for det skjøre livet i naturen.

Men hva har egentlig årets prosess handlet om? Vi pedagoger har observert og dokumentert for å forstå dybden i barnas interesse.

Det var, etter flere turer og utforskning av andre insekt, marihøna som ble den store felles interessen. Marihøna er et rolig, robust og utforskbart lite vesen med innbydende farger som vises godt. Det kan løftes på, går passe fort og kan flyge…

Marihøna engasjerte oss og ble broen til arbeid og dialog om varsomhet for naturen og empati for levende liv.

Er det å være som en marihøne? Å gå likt som en, eller å se ut som en?

Underveis i prosessen viser dokumentasjonen hvordan barna bruker sin egen kropp for å forstå og erfare marihøna.

I Husboka vår skriver vi om vårt kunnskapssyn: «Et kunnskapssyn der barna løfter sine spørsmål, hypoteser og ideer i et raust fellesskap».

Gløden i blikket når marihøna går på fingeren. Stemmen som blir lysere og mykere når gutten møter marihøna. Hvorfor blir stemmen myk og lysere når gutten møter marihøna? Hva skjer når gløden i blikket skapes? Hva er det de har opplevd som gir blikket gnist og glød?

De viser empati for det lille livet. De viser omsorg og varsomhet.

Vendepunktet i prosessen

Disse øyeblikkene er noe vi har snakket om, tenkt og reflektert over mye gjennom denne prosessen.

Hvordan disse bildene og øyeblikkene viser varsomheten med den forsiktige hånden som strekker seg mot marihøna på fingeren til en venn. Å holde frem sin egen hånd; instinktet for å vise omsorg og beskytte.

Dette er noe som sitter i barna og noe de viser ovenfor hverandre, omsorgen de har for hverandre, ordene de gir hverandre i glede, i trøst, i spenning og i øyeblikkene vi deler sammen.

De tar vare på hverandre med en hjelpende hånd, ett lyttende øre, gode ord, ett smil og ett «det er plass til deg her» .

Kategorier
Ugletårnet

Villbier bor her

I Ugletårnet har vi hvert år vårsandbier ved bakken mellom slengdissa og grusbanen. De bor hos oss ei lita stund før de drar videre. Dette er villbier, og de er fredelige og spennende å følge med på. De graver seg hull i sanda og «lukker døra» etter seg ved å grave igjen hullet med sand. De er mer aktive når det er sol og varmt.

Barna har foreslått å sette opp skilt og avsperring slik at ingen forstyrrer dem, så det har vært dagens oppdrag. Det ble nesten som en liten barnehage eller biehage!

Arten er ikke rødlistet, men klassifisert som livskraftige. Villbiene har en viktig funksjon i pollineringen mellom blomster slik at vi blant annet kan få frukt på trærne våre. Uten biene hadde vi fått problemer med å få nok mat. De er viktig å ta vare på!

I Ugletårnet er det viktig for oss å være i, bli kjent med og ta vare på naturen. Dette innebærer også motstand for oss, og vi møter noen ganger ting som skremmer oss. Noen syns det er skremmende med fluer, andre liker ikke mark, edderkopper eller bier. Vi tenker det er viktig å la barna kjenne på disse følelsene og ikke skjerme dem unødvendig. Vi lærer oss heller strategier for å takle slike situasjoner som vil dukke opp mange ganger i livene våre.

Her lærer vi også respekt for hverandre, og ser at når vi lar dem være i fred, lar de også oss være i fred.

Kategorier
Stjerne

Dyrking til hagen vår

Hagen skal bugne av ulike vekster til sommeren. Vi kommer nærmere naturens sammenhenger. Sammen ønsker vi å gjøre uterommet fint for oss og omverden. Alle i barnehagen skal bidra med forskjellige blomster og nyttevekster. Vi på stjerne skal blant annet ha ansvar for å så solsikke, ringblomst og kornblomst. I dag har noen så smått startet med såing av solsikker. Ivrige hender har jobbet med jord, frø og vann.

Fint om alle på stjernegruppen tar med tomme doruller til neste såing.