Rundt bordet jobber små og store hender på hver sin flate med samme mål. De skal lage et bilde av de grønne konglene som kometbarna fant i høst på «treet som lå».
Alle barna får presentert oppgaven og får høre litt av historien til konglene og hvorfor de er fine som gull og diamanter for oss.
Et av de yngste barna setter seg ved bordet. Etter å ha kjent lenge på konglen begynner hun å tegne med tusjen på planken sin. Hun tegner fine streker, sikter tusjen inn i tusjtoppen og setter den på. Så tar hun tusjen ut igjen av toppen og tegner nye fine streker og setter på lokket igjen – helt nøyaktig på plass. Slik jobber hun lenge. Hun får tilbud om maling til tegningen, men hun skyver den tydelig bort. Etter 20 min gir hun pedagogen tusjen og tegninga på plata, går ned fra stolen og skyver stolen inntil bordet.
Noen minutt senere sitter hun ved bordet og maler med den malinga hun tidligere ble tilbudt på bordet. Pedagogen svarer: «Å, beklager, jeg har lagt tegninga di unna! Her skal du få den tilbake. Nå kan du få male på den. Malinga på bordet må vi tørke vekk.»
Hun dypper forsiktig penselen i malinga og lar det grønne bre seg over tegninga si. Hun dypper og maler og jobber en lang ny økt med verket sitt. Det kom aldri en dråpe til med maling på bordet. Til slutt gir hun pedagogen penselen, malingsglasset og plata si og skyver stolen på plass.
Denne aktiviteten hadde pedagogene egentlig tenkt til de eldste – 3-5 åringene, og tenk på alt vi hadde gått glipp av da, hvis vi ikke hadde tatt med 1-åringene! Det ble en arbeidsøkt preget av konsentrasjon, nøyaktighet, fellesskap og høyst kompetente barn i alle aldersgrupper.