Vi møtte ei furu på Steffensletta.
Den var veltet, både levende og død på samme tid, den gav oss utfordringer, mestring, glede og undring.
«Konglan lukte honning.»
«Det e grønne kongla og grå kongla!»
«Dæm grønne konglan e klissat.»
«Det e skummelt når man sitt fast i greinan!»
