Sukkererter er et populært tilskudd i permakassene våre. Det er en vekst vi kan følge med mens den strekker seg oppover hønsenettingen. Den utvikler vakre blomster, som igjen skapes om til små belger som vokser seg store nok til å nytes.
Først må vi legge ertene i vann så de bløtes opp. Slik spirer de raskere.
Etter en dag eller to tar vi med ertene ut og planter dem i jorda mens vi snakker om at blomsterstengelen vil vokse og klatre oppover hønsenettingen.
«Har den arma da»?
Hmmm… si det du….vi får se etterhvert som den vokser…
Ertene vannes og passes på,og vi følger spent med fremover.
Vi skal lage en forestilling i Ugletårnet, og i morgen skal vi ha viktige møter om forestillingen. Barna forbereder seg i tegning og samtale ved tavla og deler minner om det vi har lært sammen i barnehagen.
«Treet som lå» med greiner og grønne kongler
Sprøyte og legekorset
Havet med fisk som vi kan fiske med fiskestang
Selve møtene gjennomføres i små grupper med tid og ro til å gjøre et tankeeksperiment:
Hva om noe av det vi syns er viktig plutselig ikke fantes lenger? Hva hadde skjedd da?
Det tenkes, foreslås og diskuteres. Det lyttes og bygges på med nye tanker, noteres og fordøyes. Ved slutten av dagen oppsummerer vi og bringer alle barnas tanker sammen.
Noen av tankene prøver vi ut på gulvet – hvordan ville det sett ut om alle lyktestolper var borte og alle krasjet med hverandre i mørket?
Tanker omsettes til ord og videre til dramatisk fremstilling.
Etter nyårets oppsummering av prosessen på Sol valgte vi å henge opp mange bilder. Dette gjorde vi for å inkludere barna i refleksjonene om veien videre, og hva vi skal fokusere på mot karneval.
Bilder av turer, insekter, terrariet, edderkopp og marihøner.
Det ble et sterkt engasjement. Det lyste av øynene, og de begynte å fortelle og vise med kroppene sine om marihøna. Små fingre viste hvordan den gikk fra bakken og opp i hånda, hvordan den klatret på arma, opp i nakken, på kinnet, i panna, på ørene og på hodet. At den gikk på bakken og at den fløy i lufta.
Vi måtte hente marihønene tilbake til miljøet vårt.
Til fruktmåltidet snakket vi om det kommende karnevalet.
Det var en klar enighet om at det skulle lages marihøner som skulle gå på kroppene våre.
I høst opplevde vi ei gruppe som hadde behov for å finne ut av den nye barnehagehverdagen med flere nye pedagoger, færre voksne, nye rom, samt nytt og mer materiale tilgjengelig. I tillegg vekslet vi mellom utestart og innestart.
Med ulik struktur og ulik rytme annenhver uke (en uke med innestart og en uke med utestart), så vi etter hvordan barna fant en gjenklang i leiken sin disse ukene.
Dette førte oss inn i en refleksjon rundt rytme og videre til ordet «lekerytme». Vi trakk paralleller mellom «rytme» og «gjenklanger».
– Kan barna finne en rytme i leken sin?
– Kan vi se en rytme og en gjenklang i barnas lek disse ukene?
– Hvordan kan vi iscenesett slik at barna kan finne rytme i dagen sin?
– Hvorfor ser vi på rytme som så viktig?
Vi tenker at rytme i leiken er å finne tilbake til noe som er gjenkjennbart, noe barna kommer sammen om, noe som skaper et samhold, en felles interesse og noe som er mulig å utforske videre.
Hva så vi?
Vi så raskt at kula ble en metafor som skapte interesse og som åpnet for en felles utforskning hos mange barn. Kula var uforutsigbar, vi visste aldri hvor den havnet, vi møtte den i ulike størrelser, ulik tyngde og var laget i ulikt materiale, men den hadde behov for et materiale sammen med seg. Her kom rørene inn.
Med kula i sentrum ble det ute satt sammen rør i lange baner i skråninger, på levegg og i trappa. Inne ble høydeforskjellen på scenen brukt, benken på malerommet, paller og veggen med metallhyller. Barna skapte selv noe som kunne utforskes.
Vi så testing av fart, refleksjon rundt ulike kuler, store og små justeringer og beregning og av kulas treffpunkt. Vi hørte latter og så iver og spenning hos barna i leiken med kula i baner.
Karnevalskostymer skal lages, og i Ugletårnet har vi jobbet med:
«Oss i gjenklang med nærmiljøet.»
I idémyldringsprosessen er det viktigste å finne mange idéer, ikke å bestemme seg. Dette må vi pedagoger hjelpe til med, slik at barna ikke tar hastige beslutninger og mister muligheten til å tanke på flere muligheter og sammenhenger.
Vi har stilt barna spørsmålene:
«Her i vårt nabolag og nærmiljø, hva er det som er viktig?»
«Hvilke mennesker er viktige, og hva gjør de?»
«Hva har vi rundt oss som er viktig for oss?»
Vi tegner mange idéer og forslag, og vi tenker sammen om hvilke sammenhenger vi ser mellom naturfenomener, mennesker og menneskenes oppfinnelser og verktøy.
Vi snakker om de nære tingene, som pizzabakere og iskremfabrikken, og vi snakker om de større perspektivene, som havet, sola, natta og dyrene. Barna bringer inn de indre forutsetningene for livet, hjertet og hjernen, og at alle må ha vann for å leve.
Vi blir stadig forundret over dybden og omfanget av barnas tanker og perspektiver!
Dette er også den viktigste delen av prosessen. Barna tegner, forteller og lytter, tenker egne og andres tankerekker, deler tanker, bygger videre på andres utsagn og finner sammenhenger i fellesskap.
Dette er øving i å tenke, som er selve kjernen i barnehagens læringsprosess.
Vi river og klipper til stoff i ulike farger som skal bli basen for kostymene våre. Det er vesentlig at barna deltar i hele prosessen, fordi det gir så mange og varierte erfaringer.
Noen barn vil male, andre vil lime eller sy. Vi pedagoger veileder dem til å få realisert idéene sine på best mulig måte.
Arbeidsklærne får riktig farge som sjekkes opp mot bilde barnet selv har tatt av ekte vare.
Slik kan man kle seg ut som strøm med både farger, ledninger og bryter.
For å gi rådyrpelsen riktig struktur og få den til å skinne, kreves mange tette og detaljerte penselstrøk med den minste penselen.
