En liten spasertur unna barnehagen ligger det et hus med en nydelig naturtomt.
Vi fikk komme dit og plukke blåbær, og gjett om vi fant blåbær!!
Blåbærlyngen begynner å få de vakre burgundertonene på bladene sine og forteller oss at høsten er på vei. Allikevel fant vi blåbær som lyste mot oss, store, saftige, duggfriske, runde og blå.
Fingre som plukket et og et bær i koppene sine.
En hadde med bærplukker.
Vi vil tømme i posen!
Til slutt hadde vi med oss masse deilig bær til barnehagen.
Hva skal vi gjøre med all den deilige bæra mon tro?
Tiden er inne for å oppsummere årets prosess på Solgruppa.
Med årets ord «gjenklanger» ble det på Solgruppa naturlig å tenke på naturen rundt oss.
I gjenklang med naturen. En toårings begeistring for bladet fra året før, til nye oppdagelser av insekter, småkryp.
Det å vise omsorg og empati for det skjøre livet i naturen.
Men hva har egentlig årets prosess handlet om? Vi pedagoger har observert og dokumentert for å forstå dybden i barnas interesse.
Det var, etter flere turer og utforskning av andre insekt, marihøna som ble den store felles interessen. Marihøna er et rolig, robust og utforskbart lite vesen med innbydende farger som vises godt. Det kan løftes på, går passe fort og kan flyge…
Marihøna engasjerte oss og ble broen til arbeid og dialog om varsomhet for naturen og empati for levende liv.
Er det å være som en marihøne? Å gå likt som en, eller å se ut som en?
Underveis i prosessen viser dokumentasjonen hvordan barna bruker sin egen kropp for å forstå og erfare marihøna.
I Husboka vår skriver vi om vårt kunnskapssyn: «Et kunnskapssyn der barna løfter sine spørsmål, hypoteser og ideer i et raust fellesskap».
Gløden i blikket når marihøna går på fingeren. Stemmen som blir lysere og mykere når gutten møter marihøna. Hvorfor blir stemmen myk og lysere når gutten møter marihøna? Hva skjer når gløden i blikket skapes? Hva er det de har opplevd som gir blikket gnist og glød?
De viser empati for det lille livet. De viser omsorg og varsomhet.
Vendepunktet i prosessen
Disse øyeblikkene er noe vi har snakket om, tenkt og reflektert over mye gjennom denne prosessen.
Hvordan disse bildene og øyeblikkene viser varsomheten med den forsiktige hånden som strekker seg mot marihøna på fingeren til en venn. Å holde frem sin egen hånd; instinktet for å vise omsorg og beskytte.
Dette er noe som sitter i barna og noe de viser ovenfor hverandre, omsorgen de har for hverandre, ordene de gir hverandre i glede, i trøst, i spenning og i øyeblikkene vi deler sammen.
De tar vare på hverandre med en hjelpende hånd, ett lyttende øre, gode ord, ett smil og ett «det er plass til deg her» .
Med stolte fottrinn går vi ut av grinda til barnehagen med sekk på ryggen for første gang. Sammen har vi blitt enige om å spise mat i skogen til lunsj. Målrettet går vi mot skogholtet i nærheten.
Sekken kan oppleves som tung for noen mens andre helst vil ha sekken på hele tiden. Skogbunnen gir både motstand og glede. Røtter, kongler, pinner, hvitveis og fuglekvitter. Det er stas å finne fram mat og drikke og samtalen blir til en latterbølge mellom barna.
På vei tilbake tar vi med oss kvister som blir starten på en 17.mai-krans.
Vi opplever vårens inntog, og med varmegradene som dagen bringer tar vi en utflukt til Ugletårnet. Mat og drikke er med. Vi gjør nye oppdagelser i lek og samspill.
Det gjør noe med oss når vi oppsøker et annet miljø. Venner møtes på andre måter enn ellers. Gjennom hestehoven, i trehytta og gjennom det å oppdage noe sammen.
En oppdagelse av jordveps. Eller jordbie? Vi er ikke helt sikre, kanskje noen venner vet?
Vi sier takk for laget til Ugletårnet som delte sine erfaringer med leken «alle mine kyllinger». Vi kommer gjerne tilbake!
Et lag med snø har lagt seg over jordet. Kråker flyr i luften, trærne danser i vinden, et fly er på vei mot flyplassen, vi ser og hører en rød postbil, en blå lastebil og en buss på veien. Sammen observerer og prater vi om dette som er en del av nærmiljøet. I skogholtet finner vi brune tørkede blader fra høsten. I grøftekanten finner vi avblomstrede blomster som har tørket inn, men som fremdeles er vakre og vekker vår nysgjerrighet. Lerkegrana har felt kongler til oss. Tørre pinner som er lette å knekke, gir en forunderlig lyd. I det fjerne kan vi skimte flere rådyr.
«Hverdager er de flotteste. De er fulle av eventyr» Anne-Cath Vestly