Forfatter: Måne Gruppa

I arbeidet med tegningene jobber vi på en ny måte. Vi prøver å visualisere barnas tanker og stemme gjennom dialog, skriftspråk og tegninger. Det er nytt for Månegruppa å jobbe med tekst. I planarbeidet stiller vi pedagoger spørsmål om hvordan vi skal skrive slik at det blir interessant til barna. Og at de kan kjenne igjen, bli nysgjerrig. Vi ønsker at tekst og bilde skal gjøre barna kompetent med tanke på formidling til foreldre, venner og andre som passerer forbi.

Strukturen i dette arbeidet kan variere. Noen ganger kommer barna til og forteller spontant. Andre ganger inviterer vi til arbeidsmøte. For noen er det en lek der handlingen kommer naturlig. Mens for andre kan et spørsmål være en støtte. Noen kan ha mye å fortelle, mens andre har mindre å fortelle. En hundrespråklighet. Noen leker seg frem til handlingen, mens andre blir praktiske i møte med handlingen. Noen er opptatt av historien, noen av tegningen. Andre vil se på. Alle er like viktige og bidrar ulikt ut i fra hvem de er og hva de synes er interessant.

Barna reflekterer og kommer frem til nye ideer. Handlingen vokser mens vi skriver fortellingen. Mangler det en trampoline? Har jeg glemt å tegne meg selv? Tilbake til arbeidsbordet..

Vi vil ta dere med inn i prosessen og la dere få høre om kjolen vår. Vi spoler tilbake til høsten og da en av pedagogene kom tilbake etter høstferien. Hun spør om vennene kan fortelle hva de har gjort og hvordan de har jobbet med papiret i det siste. En jente henter papiret som har vært våt papirmasse, men som nå er tørket. Hun forteller at det er en kjole. En annen jente sier det er Elsa sin kjole. Vennene lytter og nikker. Stemningen og stillheten i forsamlingen forteller at det er en enighet i den samstemte flokken.

Vi bestemmer oss for å lage en kjole. Barna viser med kroppene hvor stor kjolen skal være.

Pedagogenes refleksjon

Hva er det som gjør at barna ser/tenker en forbindelse mellom papiret og kjolen til Elsa? Er det formen? Er det fargene lys rosa og lys blå? Er det teksturen eller mønstret? Er det vakkert?

Pedagogene prøver å forstå det barna ser. Vi prøver å «hekte» oss på men det er vanskelig. Neste steg blir utfordrende…. Vi reflekter rundt dokumentasjon. Er det fordi kjolen er en ting eller gjenstand, og ikke levende? Når vi jobber med dyr, mennesker og planter som er levende kommer kanskje flere perspektiv inn.

Arbeidet med kjolen er en skapende kollektiv prosess der verdien er «her og nå». Barna har en hensikt og forståelse.

Vi blir kritiske og reflekterer rundt vår rolle: Det har vært mange fine arbeidsstunder. Er det noe vi mere vi kunne fanget opp? Når driver prosessen seg selv? Når må vi som pedagoger «gjødsle» og tilrettelegge? Når er det naturlig at prosessen tar slutt av seg selv?

Kjolen er nå en del av rommet. Når vi jobber på denne måten vet vi ikke alltid om det kommer nye tanker til kjolen slik at det blir videreført, eller om prosessen er ferdig.

Siden vi samlet sammen kvitteringspapiret i en haug for første gang, har møtet med papiret utviklet seg. Vi observerer at fra papiret blir rullet ut og er nytt og stort volum, er det mest attraktivt for lek og utforskning. Når volumet synker opplever vi at opplevelsen blir annerledes og papiret mindre attraktivt.

Papiret blir knekt, i mindre biter, mister spenst, renhet og egenskaper etter noen dager. Vi som tilretteleggere tenker på verdighet, kvalitet og å tilby et delikat materiale. Vi får en forståelse for hvorfor det ikke er like attraktivt etter hvert.
Tar vi frem papiret sjeldnere når det er «sjuskete» enn når det er nytt?

Hva kan vi gjøre med det som er sjuskete?

Rundt to måltidet prater vi om jule-installasjonen som er ryddet bort i fra inngangspartiet. Kan vi vise frem til de som går eller kjører forbi barnehagen at vi jobber/leker med papir? Forslaget vi kommer med er å bruk de brukte papirstrimlene og lim. Ettermiddagen blir brukt til å omforme papiret til et stort felles bilde. Bildet henges ut på veggen sammen med annen dokumentasjon.

Det skal være karneval på barnehagen 10. mars. Når vi spør barna på Månegruppa hva karneval er, så opplever vi at de ikke har noen referanser til begrepet karneval. Pandemien har gjort at barna ikke har noen erfaring med barnehagens prosessorienterte karnevaltradisjon.

Gjennom observasjoner ser vi at fest er noe de ofte leker. Hvordan er det på fest eller selskap? Spørsmålet skaper en del av praten rundt fruktmåltidet en dag. «Vi kan pynte med tegninger, rosa flagg og kakestrøssel».
Fest er et begrep barna kan dele erfaringer fra.

Hvordan kan vi tilrettelegge for å forberede slik at barnas tanker kommer frem?

Er karnevalsfest mer forklarlig enn bare karneval?

Tegninger er et uttrykk som flere og flere i gruppen viser interesse av. Tilretteleggingen av papir og nye tegneredskap har inspirert.

Mange mennesker er blitt tegnet i rundt arbeidsbordet denne uken. Kan tegningene være vår start på karnevalsprosessen?

Vi tar frem et stort kreppapir som blir en base der alle kan bidra med sine tegninger og tanker. En jente finner litt lilla kreppapir. «Skal vi bruke det lilla papiret som et rom til en fest?». Dette blir møtt med engasjement og iver.

Kanskje blir dette vår inngang for treåringen til å forstå tradisjonen karneval?

Det nye året har startet med et vakkert vinterlandskap. Trærne er dekket av snø og i akebakken er det yrende liv. Vi har fire akematter som er flittig brukt, og disse må vi dele på. Et annet utgangspunkt enn hjemme, der vi har et eget akebrett /matte.

Barna opparbeider motorikk og kognitiv evne til å vurdere egne grenser. De erfarer hvordan man skaffer seg oversikt, de er observant, de lytter og set. I bakken handler det om å navigere seg frem i blikk og lyder. Alle sanser blir tatt i bruk og barna erfarer å styre med sin egen kropp, bremse, beregne fart, få i fart, trekke opp matten, stå på matten, ligge på matten, gjøre plass til en venn.

Men det sosiale i akebakken kan være like krevende for treåringen, og like så viktig.

I akebakken gir fellesskapet både glede og utfordringer. Blir jeg invitert inn? Må jeg spørre? Hvilken tilnærminger/strategi passer for å få innpass? Forhandlinger, gjøre avtaler, dele ideer. Barna erfarer å vise hensyn.

Vi observerer en utvikling i kulturen i bakken fra tidligere i vinter. Fra å observere andre som aker. Til å hive seg ut i bakken med hodet først.

Akinga blir et verktøy i avskjeden og en arena for å finne en venn, et fellesskap og å bli invitert. Men også det å kjenne på nederlag når det ikke passer å sitte på, eller det å bli rutsjet i fra.

Når vi samtaler om akinga med barna setter de ord på og beskriver for oss. De beskriver nyanseringen slik: «Når det er mykt er det arti å kræsje». «Når det er hardt er det ikke arti». Vi ser at de erfarer en nyansering der endringer skjer hele tiden, og akebakken som en læringsarena full av liv.