Forfatter: Måne Gruppa

I det siste har vi på Månegruppa merket at barnas møter med omverden har ført til ny lek og nye ord. Hvordan kan vi hjelpe barna å finne svar i de nye møtene? Å finne forskjellen på rett og galt og å si fra når en venn trenger å finne retningen. Det kan kreve mot å si i fra.

Hvordan kan vi som voksne hjemme og i barnehagen møte dette?

I takt med utviklingen og nysgjerrigheten møter barna omverden. Det kan innebære medie- og spillverden, musikk og nye mennesker. Barna oppdager nye ord, handlinger og ideer. Disse nye oppdagelsene skaper nysgjerrighet. De kan inspirere til ny lek og nytt språk. Å teste ut dette er også en del av danningen og barna ønsker ofte å finne mening og svar.

I medieverden kan enkelte karakterer være tilsynelatende enten snill eller slem, mens det egentlig finnes flere nyanser i karakteren. I det siste har vi opplevd at tre-fire-åringen bare kan gripe én av disse og trenge hjelp til nyansering og å se flere nivå av karakteren. Om man går dypere inn i karakteren kan man se at karakterene har flere lag. Elsa er kanskje søt, men hun er også tøff, har krefter og liker å være ute i kulda. Spiderman er tøff og sterk. Men ser vi nærmere på karakteren sammen med barna, så er han også beskyttende, smidig og lydløs.

Hvilke impulser er gode å ta med til barnehagen? Og hvilke impulser fører til noe mindre godt? Jo flere perspektiver, jo rikere blir leken. Noen ganger kan det være nødvendig å hente frem det actionfylte i leken. Mens andre ganger trengs det gode og varsomme. Ord og begrep som «ødelegge», «dum», «urettferdig» kan hos noen skape usikkerhet.

Hvordan møter vi barns uttrykk etter nye erfaringer og påvirkninger? Hvordan kjennes det ut for en venn når et nytt begrep eller en ukjent lek introduseres? Forstår de innholdet av det de sier? Hvilke konsekvenser kan dette få for gruppa? Er dette en måte å styre leken på?

Kanskje må vi sammen med barnet bryte ned ord, for å forstå? Kanskje må vi mentalisere sammen for å sette oss inn i hodet på den andre? Kanskje må vi sammen forsøke å se alvoret i dette? Handler det om å ta barnet på alvor? Er dette noe barnet kan bestemme selv? Hvordan er vi voksne gode rollemodeller? Vi tenker at hverdagssamtalen er viktig. Vi tenker at det er i den vanskelige samtalen vi som voksne må være vårt mandat bevisst og følge opp. Samarbeidet med barnehage og hjem er særdeles viktig. Hvordan veilede slik at alle blir respektert og blir inkluderende? Hvordan finne hensiktsmessige og gode strategier for samspill med andre?

«Danning skal sette barna i stand til å tenke selv, søke kunnskap, reflektere over og vurdere vedtatte sannheter, stille spørsmål og yte motstand på egne og andres vegne. De kan ikke manipuleres til å gjøre og tenke som den som oppdrar. Danning handler om å utvikle kunnskap, verdier og holdninger sammen, gjennom dialog — hvor alle anerkjennes som selvstendige mennesker med følelser og tanker i en felles prosess.» Schjelderup

Kostyme hører til på karneval. Hvordan kan vi lage kostymer av papir? Pedagogene forbereder «en base» som barna senere skal sette sitt preg på. Ved å teste ut forskjellige papirkvaliteter og løsninger for så å invitere barna inn, blir prosessen kanskje bedre for både barna og pedagogene.

Et skjørt og en kappe av kvitteringspapir blir sydd.

En av pedagogene kommer for å vise frem skjørtet til de små og store vennene.

«Æ vil lag sånn!»

«Æ ska lag kostyme av papir æ»

«Sigrid snurra papir rundt og rundt»

Små venner som er engasjert

I neste uke tar vi med symaskinen på avdelingen for å sy sammen. Noen har allerede planene klare.

I arbeidet med tegningene jobber vi på en ny måte. Vi prøver å visualisere barnas tanker og stemme gjennom dialog, skriftspråk og tegninger. Det er nytt for Månegruppa å jobbe med tekst. I planarbeidet stiller vi pedagoger spørsmål om hvordan vi skal skrive slik at det blir interessant til barna. Og at de kan kjenne igjen, bli nysgjerrig. Vi ønsker at tekst og bilde skal gjøre barna kompetent med tanke på formidling til foreldre, venner og andre som passerer forbi.

Strukturen i dette arbeidet kan variere. Noen ganger kommer barna til og forteller spontant. Andre ganger inviterer vi til arbeidsmøte. For noen er det en lek der handlingen kommer naturlig. Mens for andre kan et spørsmål være en støtte. Noen kan ha mye å fortelle, mens andre har mindre å fortelle. En hundrespråklighet. Noen leker seg frem til handlingen, mens andre blir praktiske i møte med handlingen. Noen er opptatt av historien, noen av tegningen. Andre vil se på. Alle er like viktige og bidrar ulikt ut i fra hvem de er og hva de synes er interessant.

Barna reflekterer og kommer frem til nye ideer. Handlingen vokser mens vi skriver fortellingen. Mangler det en trampoline? Har jeg glemt å tegne meg selv? Tilbake til arbeidsbordet..

Vi vil ta dere med inn i prosessen og la dere få høre om kjolen vår. Vi spoler tilbake til høsten og da en av pedagogene kom tilbake etter høstferien. Hun spør om vennene kan fortelle hva de har gjort og hvordan de har jobbet med papiret i det siste. En jente henter papiret som har vært våt papirmasse, men som nå er tørket. Hun forteller at det er en kjole. En annen jente sier det er Elsa sin kjole. Vennene lytter og nikker. Stemningen og stillheten i forsamlingen forteller at det er en enighet i den samstemte flokken.

Vi bestemmer oss for å lage en kjole. Barna viser med kroppene hvor stor kjolen skal være.

Pedagogenes refleksjon

Hva er det som gjør at barna ser/tenker en forbindelse mellom papiret og kjolen til Elsa? Er det formen? Er det fargene lys rosa og lys blå? Er det teksturen eller mønstret? Er det vakkert?

Pedagogene prøver å forstå det barna ser. Vi prøver å «hekte» oss på men det er vanskelig. Neste steg blir utfordrende…. Vi reflekter rundt dokumentasjon. Er det fordi kjolen er en ting eller gjenstand, og ikke levende? Når vi jobber med dyr, mennesker og planter som er levende kommer kanskje flere perspektiv inn.

Arbeidet med kjolen er en skapende kollektiv prosess der verdien er «her og nå». Barna har en hensikt og forståelse.

Vi blir kritiske og reflekterer rundt vår rolle: Det har vært mange fine arbeidsstunder. Er det noe vi mere vi kunne fanget opp? Når driver prosessen seg selv? Når må vi som pedagoger «gjødsle» og tilrettelegge? Når er det naturlig at prosessen tar slutt av seg selv?

Kjolen er nå en del av rommet. Når vi jobber på denne måten vet vi ikke alltid om det kommer nye tanker til kjolen slik at det blir videreført, eller om prosessen er ferdig.

Siden vi samlet sammen kvitteringspapiret i en haug for første gang, har møtet med papiret utviklet seg. Vi observerer at fra papiret blir rullet ut og er nytt og stort volum, er det mest attraktivt for lek og utforskning. Når volumet synker opplever vi at opplevelsen blir annerledes og papiret mindre attraktivt.

Papiret blir knekt, i mindre biter, mister spenst, renhet og egenskaper etter noen dager. Vi som tilretteleggere tenker på verdighet, kvalitet og å tilby et delikat materiale. Vi får en forståelse for hvorfor det ikke er like attraktivt etter hvert.
Tar vi frem papiret sjeldnere når det er «sjuskete» enn når det er nytt?

Hva kan vi gjøre med det som er sjuskete?

Rundt to måltidet prater vi om jule-installasjonen som er ryddet bort i fra inngangspartiet. Kan vi vise frem til de som går eller kjører forbi barnehagen at vi jobber/leker med papir? Forslaget vi kommer med er å bruk de brukte papirstrimlene og lim. Ettermiddagen blir brukt til å omforme papiret til et stort felles bilde. Bildet henges ut på veggen sammen med annen dokumentasjon.