Kategori: Ugletårnet

På restauranten (https://planetringenbarnehage.no/ugletarnet/restaurant/2024/) jobber 5 åringen med en kopp. En kopp som fylles og danderes med ulike naturmaterialer.

Hun bærer koppen bort til en av vennene som sitter å tegner like vedsiden av. Har du lyst til å tegne denne?

«Ja, svarer hun. Koppen blir plassert på bordet foran henne.

Hun begynner å tegne.

«Har du fått med deg alle detaljene»? Spør jenta.

Dialogen fortsetter mellom de to i mens hun tegner. Små streker blir forsiktig til på arket.

Pedagogen: «Jeg blir nysgjerrig. Hva tror du ordet detaljer betyr?»

Jenta svarer: «At hjernen får fortelle oss det».

Hva mener du? spør pedagogen?

Jenta fortsetter: «Vi ser hva vi tenker».

Dette er en praksisfortelling, en hendelse som fikk oss til å bli nysgjerrige på ordet detaljer.

Det er helt tydelig at øye har fått et nytt verktøy, de ser etter detaljer. Et resultat av prosessen vår med tegning og løvetann.

Kan vi kalle det detaljrikdom?

Scenen vår dekkes med det fineste materialet høsten byr på!

Geitrams, bark, sagflis, bjørkeris i tillegg blir brune, gule, tørre blader lagt på som et teppe.

Stubber delt i to blir til benker.

Boden fra Høstmartnan står klar til å ta imot gjester.

Velkommen til restauranten sier barna og leken er i gang….

Kroppene sitter tett inntil hverandre. Blikkene vendes mot tavla vår.

På tavla henger alle tegningene opp på en snor. Alle samlet i en flott bukett. En original tolkning. Et utsnitt av løvetannen på hvert sitt ark.

Vi er i en prosess. En kontinuelig utvikling. I denne fasen merker vi en forskjell på tempoet vårt. Vi bremser opp litt, nye tanker og refleksjoner får ta plass. Det er nå dokumentasjonen skal få et nytt blikk.

Vi tar med oss arbeidet og tegningene tilbake til gruppen i fellesskap. Under tegningsprosess, jobbet vi mye en pedagog og et barn under arbeidsøktene. Nå ønsker vi at barna skal få mulighet til å dele sine tanker med hverandre.

En demokratisk prosess der barna kan få mulighet til å se verdi i å være i dialog, hvor barna vender sin kjærlighet til hverandre, ser hverandres ressurser, der barna får mulighet til å trene opp øye, forme med hendene og skape sammen.

Men før vi bestemmer oss for neste steg, måtte vi tilbake å se, lytte og snakke sammen om tegningene vi hadde skapt.

Dere tegner hverdag, jeg har sett at dere kan knovle sammen og kaste en tegning dere har jobbet på. Kunne dere gjort det samme med denne løvetann tegning? Spør pedagogen.

«Nei! Da hadde jeg blitt lei meg», sier ei av jentene.

Hvorfor er disse tegninger så viktig for oss?

«Æ har aldri tegna en så stor løvetann før! Æ hadde ikke tenkt på det», sier en annen jenta.

«Strekkene i tegning er annerledes», jenta 5 år.

Høstmartna er ferdig. Enda en kapittel er fylt inn i boka vår. Tenk, hvor mye vi har vært innom!

Hva nå?

Det er viktig for oss pedagogene og ha med barna i refleksjonene våre og få de med inn i perioden vi er i nå.

Vi kjenner varmen av bålpanna inne i gapahuken. Vi snakker om Høstmartnan, og at vi jobbet hardt mot noe spennende som skulle skje. Høstmartnan er historie, og dagen er forbi. Det er en tid vi tar med oss videre på veien vår.

En Maiskolbe blir løftet opp foran oss, en metafor til støtte for å forklare vår fortid, og alle de forskjellige prosessene vi har vært en del av.

Bukkene bruse, papirservietten, furutreet, lys, regnbuen, løvetann…

Etterhvert som vi skreller av maisbladene kommer vi frem til maiskornene.

Maiskornene representere de nye tankene.

«I dag skal vi poppe nye tanker» sa pedagogen.

Maiskorn blir til popcorn! Akkurat som tanker og ord kan forvandle seg til en historie.

En historie kan fortelles på så mange forskjellige måter, idag ble det en øvelse på å skape noen fortellinger og historier igjennom maisbladene, maiskornene og maissilke til maisen. Sammen med litt ulikt verktøy legger vi tilrette for at nettopp dette skal skje. I alt vi gjør kreves det nye tanker. Uten nye mål skjer det heller ikke noen utvikling.