Vi vil ta dere med inn i prosessen og la dere få høre om kjolen vår. Vi spoler tilbake til høsten og da en av pedagogene kom tilbake etter høstferien. Hun spør om vennene kan fortelle hva de har gjort og hvordan de har jobbet med papiret i det siste. En jente henter papiret som har vært våt papirmasse, men som nå er tørket. Hun forteller at det er en kjole. En annen jente sier det er Elsa sin kjole. Vennene lytter og nikker. Stemningen og stillheten i forsamlingen forteller at det er en enighet i den samstemte flokken.
Vi bestemmer oss for å lage en kjole. Barna viser med kroppene hvor stor kjolen skal være.
Pedagogenes refleksjon
Hva er det som gjør at barna ser/tenker en forbindelse mellom papiret og kjolen til Elsa? Er det formen? Er det fargene lys rosa og lys blå? Er det teksturen eller mønstret? Er det vakkert?
Pedagogene prøver å forstå det barna ser. Vi prøver å «hekte» oss på men det er vanskelig. Neste steg blir utfordrende…. Vi reflekter rundt dokumentasjon. Er det fordi kjolen er en ting eller gjenstand, og ikke levende? Når vi jobber med dyr, mennesker og planter som er levende kommer kanskje flere perspektiv inn.
Arbeidet med kjolen er en skapende kollektiv prosess der verdien er «her og nå». Barna har en hensikt og forståelse.
Vi blir kritiske og reflekterer rundt vår rolle: Det har vært mange fine arbeidsstunder. Er det noe vi mere vi kunne fanget opp? Når driver prosessen seg selv? Når må vi som pedagoger «gjødsle» og tilrettelegge? Når er det naturlig at prosessen tar slutt av seg selv?
Kjolen er nå en del av rommet. Når vi jobber på denne måten vet vi ikke alltid om det kommer nye tanker til kjolen slik at det blir videreført, eller om prosessen er ferdig.
