Julekalenderen på Måne i år er boka om Pulverheksa. Vi inviterer til samling og tenker at kapitlene i boka er et utgangspunkt for samtaler og refleksjon. I løpet av boka blir vi kjent med ulike karakterer med forskjellige personligheter og roller. Det gir oss muligheten til å reflektere sammen med barna.
Over en periode har vi utforsket forskjellig papir sammen med vann/maling. Silkepapir, farget papir, makuleringspapir og dopapir. Alt dette er papirtyper som har forandret form og blitt til papirmasse.
Makuleringspapir ga mer motstand enn dopapiret. Noe er mer oppløselig enn annet. Noe ga fra seg farge, mens annet papir ble tilført farge av barna.
«Å holde på»: røre, blande, tømme, klemme, mose.
Noen vil bruke hendene som redskap. Andre vi hamre og stappe. Papiret har blitt bearbeidet på ulike måter. Noe har blitt formet, rullet utover, klappet flatt.
Redskapene de bruker varierer og kan være hender, rørepinne, rulle eller sil.
De utforsker blandingsforhold og det å klemme ut vann.
Papirmassen har blitt et materiale på lik linje som blåleire og maling. En skapende og sanselig masse som forandres ut i fra konsistensen, som kan endres hver dag.
Noe felles, et samlingspunkt med rom for den frie tanken. En møteplass med nok til flere. Det blir et fellesskap. En fin måte å få erfaring med papiret på. For å bli kjent med og forstå kvaliteten til papiret. Et tilgjengelig materiale som de selv finner frem.
Dokumentasjonene vi har viser at barna blir vendt til hverandre gjennom papirmassen. Hvordan kan vi bruke disse erfaringene og dokumentasjonene inn mot advent?
«Se det er snø» sier et av barna…hun ser på vennene før hun hopper oppi papirhaugen. En slags invitasjon som blir godt tatt imot, flere kommer til. De kaster seg ned mens andre finner en stol å hopper fra. Lyden av «snøpapir» høres rislende i rommet. Etter en stund observerer vi at de «bader» i papiret på gulvet, ruller seg rundt, snurrer seg rundt.
Før dette har små papirruller fanget treåringen sin interesse og disse blir brukt på flere måter.
Først observerer vi at det handler om å rulle ut. Det gir nøysomme, flittige bevegelser. Å rulle ut gir mer og mer papir rundt oss. Papir med stort volum. Materialet er foranderlig så vi opplever prosess etter prosess.
Nye tanker og ideer blir til utifra hvordan materialet endres underveis. «Det er en vei her» sier ett av barna og legger strimlen utover. Andre ruller ut papiret rundt egen kropp og sier det er plaster.
Noen ruller seg i papiret fordi det er selve opplevelsen. Vi vet ikke hvorfor de gjør det. Er det lyden, eller fordi det er godt? Vi observerer at det er noe sanselig med dette. Kiler det i magen? Noen kan ha behov for å definere hva de gjør og å skape en annen mening. De vil fortelle at de tenker at papiret er snø, plaster eller en vei. Treåringen har fått flere erfaringer og mer kunnskap. Er det derfor de trenger å sette ord på og konkretisere materiale?
Etter morgentimenes utforskning ligger papir over hele gulvflaten. En av de voksne samler sammen papirstrimler i en haug. Å omforme et materiale skaper en ny ide, denne gangen snø. Vår rolle er å tilrettelegge materialet for ny utforsking og la barna oppdage på nytt.
En jente ruller papiret konsentrert rundt og rundt magen og sier «jeg har plaster».
En gutt kaster papiret i luften, det regner, det regner.
Noen jenter er slitne og vil hvile. De finner veien til papirhaugen, legger seg oppå papiret.
Siden blir materialet brukt annerledes. Løfter, bærer og forflytter. Vi støtter den foranderlige tanken og selv om det var snø i morgentimene, kan det være noe annet senere. Vi tenker at det er her nye ideer skapes. I morges var det snø, vei og plaster. Utpå dagen kan tankene si at papiret er noe helt annet. Det er derfor vi har udefinert materiale.
De små hverdagssituasjonene er fine innganger for å jobbe med «vi» følelsen i barnefellesskapet. Danning handler mye om verdier og holdninger.
«Ja, men æ vil» er en setning vi ofte hører når situasjoner blir krevende for tiden. Vi voksne bekrefter men hvordan kan vi hjelpe barnet å nyansere? 3 åringens ego er enda sterkt men vi opplever at dialogen er et godt verktøy for en større forståelse. Humor kan også være en støtte for å forstå at man er en del i et fellesskap.
Vi opplever at treåringen er moden for å nyansere opplevelser. Noen ganger kan vi høre barna si «det er ikke lov». I ei gruppe og i et barnehageliv er det regler og normer. Men dette er ikke sort-hvitt, tvert i mot består disse reglene og normene av flere toner. Vi ser at treåringen samtaler og reflekterer med oss når vi snakker om regler og normer. «Æ vil ta av jakka», kan en av barna si. Vi tenker at det er begrensende å si «det er ikke lov», men at nyansering og tanker rundt «kanskje du kan åpne jakka di» er med på å berike og skape en større forståelse.
«Æ vil gå ut», sier et av barna mens vi er inne. Kan vi gå ut når vi har lyst? Hvor er de andre vennene dine nå? Som en del av ei gruppe kan en regel eller norm oppleves slik for barna. Kan vi ta alle fruktbitene? Det handler ikke nødvendigvis om hva som er lov eller ikke, men om å se selv i ei gruppe.
Hva mener vi med å vende barna til hverandre ?
Når vi tilrettelegger i barnehagen for lek og prosesser ønsker vi å skape møteplasser for flere barn, en gruppe. Materialer som vi kaller våre leker et det mye av og nok til alle. Å ha en brannbil eller ei dukke fungerer fint hjemme, men i barnehagen kan det ofte skape konflikter. Materialet esker/ klosser/rør kan inspirere til å bygge en brannbil der ti barn kan delta. Noen henter esker, noen konstruerer, noen bygger og noen deler sine forslag.
Vi som voksne støtter opp om at vi er ulike, kan forskjellige ting og verdsetter alle typer kompetanse. I det siste har vi observert hvordan papiret kan vende barna til hverandre. En stor bålpanne fylt med fargerike papirstrimler blir sykeseng for et barn. Flere venner sitter rundt og legger varsomt papir oppå magen. De klapper forsiktig og samtaler om hvordan det går med den syke.
En annen plass i rommet legger en gutt silkepapir oppå flere rør. Hendene trommer med fingrene oppå silkepapiret. Lyden brer seg i rommet og flere kommer til. Ved å dele sine ideer i møte med materialet vendes barna til hverandre.
Hvis et barn slår seg eller trenger hjelp er vi voksne der for å støtte. Men hvordan støtter vi? Vi tenker at støtten kan komme i form av en venn som spør om det går bra. Eller et klapp på skuldra. Barna er opptatt av hverandre, og hvis noen gråter kommer flere til fra andre rom for å se hva som foregår. Ingen av oss pedagoger skal være med over til skole, sfo, trening. Men det skal derimot jevnaldrende venner.
