En samtale mellom pedagogen og en far på morgenen får oss til å tenke. En helt vanlig dag, en helt vanlig hverdagssituasjon, men samtalen vekker noen nye tanker. Noen nye tanker som er av så viktig betydning. Den er faktisk så viktig at den kan få store effekter.
Vi står ovenfor et valg. Et valg som kan også gi betydninger for fremtiden. Et valg som får betydninger for måten man tenker på. Et valg som får konsekvenser for respekten til hverandre. Et valg som får kjærligheten ovenfor andre til å endre seg på.
Valget idag er ikke enkelt, vi skal nemlig velge hvem som skal være Lucia.
Hvem skal være lucia?
Hvilket føringer skal vi pedagogene legge?
Hva sier tradisjonene? Skal vi følge de?
Blir de å kjenne på utrettferdighet?
Blir de å få kjenne på en kjønnsforskjell? Kan gutter også være Lucia?
Skal eller må alle få være Lucia slik at ingen blir utelatt.
Så hvilket valg tar vi videre nå? Hva slags føringer legger vi pedagogene? Vi har makten til å påvirke.
I det store verdensbildet står vi ovenfor store endringer. Endringer som vil føre til at mange vil føle en undertrykkelse. Endringer som gjør at vi mennesker mister litt av vårt frie syn og åpenheten om at vi alle mennesker er like mye verdt. Du kan få til det du vil her i samfunnet uavhengig om hvilket kjønn du er. Du skal få kjenne på at om du virkelig har lyst og har en genuin drivkraft i deg har du mulighet til å lykkes.
Vi ser at motpolene står på hver sin side i det store verdensbildet. Du har vest som ligger under et sterkt press av diktatur. På Øst siden blir minoritetsgrupper sterkt nedgradert.
Og så har du oss her i midten, i vårt lille fyrtårn på Vikhammeråsen. Vi skal iallfall lyse så sterkt ut at vår handling, væremåte og didaktiske praksis skal skinne. Skinne så klart og sterkt med et VERDISYN som vi kan kjenne en varme og kjærlighet til.
Vi snakker om et verdisyn som hele tiden søker etter den tiden vi lever i idag. Vi snakker om en filosofisk tenkemåte som begynner i handling (Kari Carlsen, S,68).
Vi skal være den pedagogiske plattformen hvor røttene til den demokratiske fellesskapet skal slå spirer.
Alle disse tankene tar vi med oss når vi nå skal ta oss et valg.
Praksisfortelling: I lag skal vi skinne i mørket.
Vi setter oss i en ring. Slik at alle ser hverandre. Vi ser på hverandre med smil og glede. Vi er i lag. Vi har i forkant ladet situasjonen. Luciadraktene er tatt opp av esken, nye batterier er skiftet på lysestakene. Luciakronen er spent sammen og alle lysene er klare til å skinne. Vi åpner opp for å dele tanker med hverandre.
«Om ikke mange dager er det endelig deres tur til å gå Luciatog» «I et luciatog går vi på rekke, en går først med en lysekrone på hodet og en lykt i hånda». «En etter en følger vi på med et lys og kurver med lussekatter i» sier pedagogen.
«Hvem skal gå først» sier et av barna! Så fint at du spør, svarer pedagogen. Det valget sitter vi klare til å ta nå. Hvordan tenker dere at vi skal gjøre det? Fortsetter hun.
Vi pedagogene kaster «ballen» videre til gruppen. Flere hender rekkes ivrige opp i været. «Vi kan ta elle melle hest og ku»? , sier et av barna. «Men den blir så kort», da kommer vi ikke rundt til alle. «Neste hånd snakker: «kan vi ikke ta blinde bukk»? Å, fortell, hvordan gjør vi det? Svarer pedagogen. Jenta forteller videre.……
Nå har vi noen forslag, hvilket forslag skal vi ta? Vi gjør oss et valg, alle sammen. Et valg som er avgjørende for om kanskje det blir jeg eller du som har kronen på hode.
Respekten for hverandre har vi bygd opp igjennom mange år sammen. Respekten for at vi har ulike meninger og er forskjellige. Dialogen med hverandre er så viktig, det er slik vi modnes og vokser sammen.
Gruppen får en mulighet til å få et eierskap ovenfor valget de skal gjøre. For oss var det viktig. For oss er det ikke så viktig hvem som er valgt, men hvordan valget er tatt.
