Furutreet vårt.
Vi går over åkeren. Samme veien som mange ganger før.
«Æ lurer på om furutreet har blåst ned», sier en gutt. Det var nemlig mye vind i helga og han har sett et treet som har falt ned.
Heldigvis, der står den. Majestetisk med et rosa slør i bakhodet.
Jenta begynner å samle pinner i armkroken sin.
Jeg lurer på hva du har tenkt nå, spør pedagogen.
«Æ har tenkt at vi kan gjør sånn at vi setter en pinne for hver gang vi har vært her. Neste gang vi er her kan vi se hvor mange ganger vi har vært her før».
Så setter hun en pinne for dagen i dag.
«Jeg husker når vi var her for å henge opp pinnene vi hadde malt», sier pedagogen. Så setter hun en pinne til.
«Æ husker når vi rullet nedover bakken», sier jenta så setter hun enda en pinne.
Vi inviterer gjengen for å dele. Nå er vi samlet sammen og vi husker!
«Husker du når vi hadde iscenesette til lek men det blåst så mye at vi måtte dra?»
«Husker du når E oppdaget rosenbusken?»
«Husker dere når vi hang opp fuglemat?»
Vi husker, alle de gangene vi har vært her..
Vi er på siste året i barnehagen. Vi går mot slutten. Og mens vi går, vi husker. Alt vi har lært og alt vi har opplevd sammen. Og mens vi husker, gjør vi. Og mens vi gjør lærer vi sammen.
