Etter flere uker uten «rakettrommet» vårt, rommet det vi møtes på morgenen, der vi bygger de fineste byggverkene med limtreklosser og papprør, fint dandert og dekorert med materialrommets rikdommer. Rommet som inviterer til fellesskap og leik.
Vi har levd i det vi kaller kaos og rot, ikke helt funnet plass til noe, gammelt materiale har dukket opp bak nedskrudde hyller, scene og skap. Samlet i en «oppsopkasse» og sortert på nytt.
I denne tiden har vi kjent på frustrasjon, sorg over at de rommene vi har vært så glad i, så stolt over, ikke er der lengre. Barn har uttrykt at det er kjedelig i barnehagen og det er forståelig. For rommene betyr mye for oss, de gir en glede, en inspirasjon, de skaper minner i et barn. Det betyr mye mer enn vi tror.
Likevel tenker vi at vi står i dette med en visshet om at det blir en forandring til noe bedre, for det er jo hensikten. Vi må si hadet til det gamle og åpne opp for det nye.
Underveis som personale, foreldre og håndverkere har jobbet på for å få rommet ferdig i ny drakt, har barna tittet inn, spurt, vært inne og kjent på rommets atmosfære, stilt spørsmål om det som skjer av forandringer, har rommet ( som vi ikke vet navnet på enda), blitt til.
En dag i forrige uke kom jeg på jobb, etter å ha jobbet på kvelden før, sammen med gode og dyktige kollegaer, spent og forventningsfull til barnas møte med det nye rommet. Jeg titter inn og observerer 3 barn tett sammen rundt en bok oppi den nye benken med madrass og puter. Ivrig i samtale rundt bokas bilder.
Videre går blikket til den runde matta der det sitter to barn og snakker til revene som er en av konkretene som bor på dette rommet. Borte i hjørnet har fire jenter selskap rundt et stort, rundt fat, dekket med blå keramikkopper, små heklede brikker, dekorsteiner og annet smånips. Praten går ivrig og små barnehender setter sitt preg på selskapet. Det bugner.
Midt på gulvet står det to store settekasser på hjul, bygd av et fint materiale donert av en far i barnehagen. Foreldre har brukt sin snekkerkunst og «tryllet frem» to nydelige og veldig funksjonelle kasser til oppbevaring av materiale. Rundt kassene har en gutt bygd opp et høyt hus av limtreklosser, beiset i en varm brunfarge. Han plukker opp små mursteiner og legger en mur i et mønster som krever et matematisk blikk.
Rundt den nye, store, petroleumsfargede settehylla, står det barn som diskuterer hva de trenger til sin leik. Mye av materialet har vært hos oss før, men nå har det liksom fått et helt annet uttrykk, sammen med nytt interiør og nye farger.
Denne opplevelsen gir meg et svar og en bekreftelse på hvor utrolig viktig rommet, det fysiske miljøet og tilgangen på et rikelig utvalg av materiale betyr for både barna og oss pedagoger. Det gir svar på at det vi i mange år har kaldt den tredje pedagogen, er en viktig og nødvendig pedagog i en barnehage i 2025. Ei tid der samfunnet har utviklet seg med barn som er vant til å bli underholdt i mye større grad enn før. Med en materialrikdom av gjenbruksmaterialer fra et forbrukersamfunn, som vi i barnehagen ser en genuin verdi i, som er våre skatter som barna kan overøse leken sin med. De snakker sammen, diskuterer, bruker hodet, ler, gråter, ja, alt det livet byr på.
Det det er så tydelig hvilken betydning miljøet, materialet, fargene, det vakre, det funksjonelle, ja, den tredje pedagogen, har for barnas dag i barnehagen.
Estetikken med farger, interiør og materiale gir en god følelse og en lyst til å ta fatt på barnehagedagens leik.
«Att det blev just den tredje pedagogen berodde på att Reggio Emilias förskolors barngrupper redan hade två pedagoger. När begreppet sedan spreds till Sverige tolkades det som att de samarbetande barnen var den första pedagogen, de vuxna den andra och miljön (alla värden, budskap, möjligheter och begränsningar inomhus och utomhus) den tredje. En högst rimlig tolkning eftersom pedagogerna i Reggio Emilia alltid lyft fram barngruppens betydelse för lärandet. Begreppet står också för en övertygelse om att miljö och material har stor betydelse för barns samspel och fostran in i ett demokratiskt medborgarskap, långt utanför förskolans väggar.» (Reggio Emilia Institutet, 27.01.2023)
«Det rike rommet bygges opp i flere lag. Rommet må være funksjonelt til sitt bruk ut ifra hvem og hva det skal brukes til. Farger, lys, estetikk, kvalitet, system og basematerial er det første laget når vi skaper et rom. Foranderlighet og materielle rikdommen i rommet, er et lag som bestandig er bevegelig hos oss. Et lag kan gi motstand eller inspirere til utforskning og motivere til selvstendighet. Fantasi og kreativitet og barns stemme blir det glitrende laget. (Husboka, vårt interne føringsdokument).
