Det nye året har startet med et vakkert vinterlandskap. Trærne er dekket av snø og i akebakken er det yrende liv. Vi har fire akematter som er flittig brukt, og disse må vi dele på. Et annet utgangspunkt enn hjemme, der vi har et eget akebrett /matte.
Barna opparbeider motorikk og kognitiv evne til å vurdere egne grenser. De erfarer hvordan man skaffer seg oversikt, de er observant, de lytter og set. I bakken handler det om å navigere seg frem i blikk og lyder. Alle sanser blir tatt i bruk og barna erfarer å styre med sin egen kropp, bremse, beregne fart, få i fart, trekke opp matten, stå på matten, ligge på matten, gjøre plass til en venn.
Men det sosiale i akebakken kan være like krevende for treåringen, og like så viktig.
I akebakken gir fellesskapet både glede og utfordringer. Blir jeg invitert inn? Må jeg spørre? Hvilken tilnærminger/strategi passer for å få innpass? Forhandlinger, gjøre avtaler, dele ideer. Barna erfarer å vise hensyn.
Vi observerer en utvikling i kulturen i bakken fra tidligere i vinter. Fra å observere andre som aker. Til å hive seg ut i bakken med hodet først.
Akinga blir et verktøy i avskjeden og en arena for å finne en venn, et fellesskap og å bli invitert. Men også det å kjenne på nederlag når det ikke passer å sitte på, eller det å bli rutsjet i fra.
Når vi samtaler om akinga med barna setter de ord på og beskriver for oss. De beskriver nyanseringen slik: «Når det er mykt er det arti å kræsje». «Når det er hardt er det ikke arti». Vi ser at de erfarer en nyansering der endringer skjer hele tiden, og akebakken som en læringsarena full av liv.
