Et stort jorde ligger vidt og åpent foran oss. Vi stopper opp for å se og prate. Vi griper det på forskjellige måter. Noen springer, noen går fort, noen går langsomt og noen snubler. Noen stopper opp for å ta en pause. Vi kjenner på både mestring og motgang i terrenget over åkeren.
«skogen» sier ett av barna, det kan virke som de andre liker ideen. Ansiktene ser fornøyde ut og det er som kroppene «bruser» av stolthet når vi rusler ut av barnehageporten og på fortauet mot skogen. I skogen ser vi opp på de høye trærne, skogbunnen er ujevn slik at det blir vanskelig å holde balansen. Når vi snubler prater vi om at mosen er myk og vi motiverer hverandre til å komme oss opp igjen. En liten bakke inspirerer til å rusje ned, kvae fra grantreet ser ut som en snømann syns et barn, en tue blir en hoppeplass for to, en stubbe kan vi legge kongler på, vi finner tomme blåbærbusker, solen skinner gjennom trærne og vi prater om en kvisthytte noen har formet.
En liten utflukt gir oss flere opplevelser sammen.
Noen lyder fra nærmiljøet kjenner vi ekstra godt til. Lyden av buss, lastebil, motorsykkel, traktor og fly er vi godt kjent med og samler oss mot gjerdet. Tidligere i vinter har hjullasteren brøytet snø og lastebilen har strødd i nærmiljøet. I dag hører vi motorlyden vi er kjent med, men også en ny kostelyd. Som en magnet søker barna mot gjerdet, øyne og ører følger med og kroppsspråket viser engasjement. Støvskyen virvler opp noe som skaper forundring.
Hver fredag samles vi til refleksjonsstund på huset. Her prøver vi å samle oss og utvikle arbeidslaget i takt med verdier og arbeidsmåter. Høstmartna er noe vi har arrangert tidligere, men nå er det flere år siden pga covid og andre tilstelninger som julemarked og 20-års jubileum. Nå kjenner vi at dette er noe vi vil arrangere igjen. De siste fredagene har vi reflektert over høstmartna. Hvordan skal høstmartna 2024 bli for oss?
Karnevalfesten er over.
2 åringen har fått erfaring med å stelle i stand til fest i barnehagen og nå skal vi rigge ned. Delaktighet har engasjert, pynt inne og ute, kostymer, sanger og prate om. Familiene har blitt invitert inn av barna på sin måte «mala, mala» øynene har søkt mot taket. Noen peker eller viser med engasjert kroppsspråk. Det å gå veien mot festen i en prosess over tid, samler oss og barna kjenner på delaktighet, eierskap og vi følelse.
Pynten som barna har skapt er nå tatt ned. Vi henger det i gangen og de barna som ønsker kan ta med en «sky» og en vifte hjem.
