Sommerferien nærmer seg, i det siste har vi på stjernegruppa opplevd mange interessante møter med kråka. Mange stiller spørsmål og undrer seg.
Vi tenker det hadde passet godt med en «sommerlekse» Ser dere en kråke eller noe barna forbinder med kråka som skaper nysgjerrighet, ta gjerne bilde eller ta med historien til barnehagen.
Når vi starter på sol skal vi forsette prosessen med kråka.
En liten befaring i kjøkkenhagen vår. De fem permakassene har forskjellige vekster. Vi tar en smaksprøve på gressløk, bjørnerot, salat og oregano. Blomstrene vi har sådd kan vi ikke spise. Vi prater om potetplantene som venter på vann.
Vi ser på eple- og pæretreet, det er masse små kart. Kan vi plukke de eller må vi vente?
Et måltid er mer enn å spise seg mett. En stund hvor vi samles rundt noe, vi blir oppmerksom på hverandre, vi har tid til å lytte og bli bevisst vår rolle i fellesskapet. Måltidet er stadig i endring og utvikling i takt med toåringens forståelse og språk.
Vi har større og større fokus på hva hver enkelt kan bidra med til fellesskapet i måltidet. På rundgang får alle arbeidsoppgaver. Dele ut matpakker og drikkeflasker, hente tørkepapir, rydde på plass. Underveis i måltidet øver vi på å sende til hverandre, dele, vente på tur, ta opp det vi mister på gulvet, si værsågod og takk. Når vi sender til hverandre sender vi til alle på rundgang. Vi øver oss på å vente… dette kan kjennes vanskelig. «Mer» har nå blitt «kan jeg få mer». Et takk eller et smil er fint å gi til den som serverer. En begynnende bevissthet rundt «når trenger jeg mer?» «hva trenger jeg påfyll av?»
Måltidene er forskjellig både hjemme, på besøk og i barnehagen. Vi dannes sammen.
Forsiktig nærmer vi oss skogen med langsomme steg. Vi ser og lytter sammen og bevegelsene er spente.
Høye bar og løvtrær tett i tett så åpner det seg en liten slette. På sletten flakser en liten kråke, et kort øyeblikk før den finner sin plass på ei grein.
Forsiktig følger vi etter, kroppsholdningene endres, bevegelsene blir varsomme. Et intenst fokus rettes mot kråka. «kråka hvor er du?» , «kråka, kråka, kråka», «kom no, kom no». Det er akkurat som om at det er noe som haster. Vi er sammen om stunden.
«Whæææ», armene løftes og en skremmelyd høres. Flere henger seg på. Pedagogen må skifte posisjon og gå foran; » vi må ikke skremme kråka». Barna responderer på reguleringen og sammen fortsetter vi å betrakte kråka på greina.
Pedagogene opplever at utflukten ga oss masse. Vi fikk så mange opplevelser, perspektiver og tanker. Vi følte på fellesskapet og at stunden føltes magisk.
Vi reflekterer over hvor stor betydning det ble for utflukten at vi hadde en felles hensikt om å se etter kråka. Dette ble samlende og ga oss fellesskap .
