I dag besøkte vi «treet som falt» igjen. Vi har tenkt og tegnet mye om treet siden sist, og det var fint å sees igjen!
Etter lunsj kom det ene etter det andre nye barnet på besøk. Det var forunderlige barn vi aldri hadde sett før med grønt paljetthår, gullhår, rosa hår og blått blomstrete hår. De hadde pyntet seg med vakre klær og fortalte andektig at de gikk på ungdomsskolen i 10.klasse og var på besøk i barnehagen vår.
Vi ønsket dem velkommen som vi gjør med alle våre gjester, og sa at her på komet er det mange venner de kan være sammen med. Vi inviterte de til å se på bildet av «treet som falt» og tegne det, for de hadde jo aldri sett det før! De sa at de tegnet mye på skolen og kunne godt tegne med oss og vise oss hvordan ungdommer kan tegne når de skal lage greiner.
Er du større enn seg selv, kanskje? skrev Inger Hagerup om mauren.
Vi har fått nytt fint avskjær av sedertre. Vi ønsker å lage noe varig ettersom kvaliteten i i sedertreet er så bra.
Rommet trenger kanskje et stort tre? en møteplass for flere. Vi foreslår dette for barna ved fruktmåltidet « Ja, et tre for å gå inn i med blad glitter dør». En av pedagogene lager en arbeidstegning som taes med til samtale hos 3 åringen.
Dialogen er både rik og utfordrende. Det er mange nyanser.
Vi ser ut av vinduet på løvskog ved veien inn til barnehagen. Det er vind ute, trærne beveger seg « lever trærne?» spør en av pedagogene.
«Nei, de har ikke øyne» men når det er vind ser de ut som mennesker. Vinden blåser sånn at de beveger seg» sier A
S « ja, de lever fordi at de beveger seg når vinden kommer»
J « nei, de kan ikke snakk…. Vinden blæs dæm men de blæs ikke bort»
E « lever ikke»
Lever denne saksen? E «nei» A»jo, når vi gjør sånn ( beveger saksen) « nå lever saksen»
Pedagogene tar frem en hendelse fra i høst. « treet som lå» der samtalen handlet om levende eller dødt. Et av barna så ikke noe sagflis under treet og tenkte dermed at treet var levende.
Bevegelse, øye, kan snakke, om de kan blåse bort, sagflis… Hva er det som gjør at trær lever eller ikke lever?
I flere hendelser merker vi at barna er opptatt av liv og død. Vi er interessert i hvordan barna tenker, ikke å sjekke om de har forstått det «riktige».
Bildene viser oss mange av hendelsene, opplevelsene, oppdagelsene, følelsene, øyeblikkene som har gjort at furutreet har fått sin plass i oss. Det har hjulpet oss til at alle på Månegruppa (pedagogene og barna) kjenner på et «vi». Følelsen av å være sammen i en prossess, å ha noe til felles.
«Furutreet så stort» «høyt vi blir så små»
Med dette som utgangspunkt tar «veien» (prossesen vår ) av til en sti. En sti som handler om å tilrettelegge. Tilrettelegge en installasjon for fellesskapet. Å designe en møteplass der tankene, emosjoner og ideer møtes. En plass hvor flere hender kan jobbe samtidig. En plass som har tatt hensyn til 3 åringens kroppslige aspekter. Vårt «tredje» som hjelper støtter oss til å være på samme «sti».
Pedagogene tar også med i refleksjoner de praktiske forberedelser rundt prosessen.
Møteplassen skal vises godt i rommet, det skal være av et materiale som egner seg for 3 åringen. Samtidig må det være stabilt og i riktig høyde for barna.
En stor Isopor sylinder er noe barna på måne fikk jobbe med før jul, da ble sylinderen endel av kroppen til et reinsdyr. Pedagogene fikk erfare at barna ble fort opptatt av å skrape med neglene på isoporen. Det gjorde at fokuset ble endret i aktiviteten. Dette er noe vi måtte ta med oss inn i planleggingen. Andre hensyn vi måtte ta med, er hvordan leiren kan feste seg på isopor? Vi spurte en Byggmester om hva slags middel som kunne egnet seg til bruk på isopor. Vi fikk anbefalt å bruke mørtel slik at leiren ha noe å feste seg på. Arbeid er i gang…
Fargeblyanter og gråblyanter kvesses, et stort ark blir rullet ut på gulvet, vi tester ut flere typer gråblyanter, vi finner ut at B2 er « mykest» når vi tester ut blyantene på et lite ark. J går bort til det store arket « æ tegne et tre» flere følger etter for å finne sin arbeidsplass. Med erfaringene fra høstens prosess med trær tegnes det stamme, mønster som blir bark, greiner for å holde seg fast i, blader, grønt og brunt.
Arbeidsøkten går over i en ny fase når samtalen fortsetter med beskrivelse av våre forskjellige juletre fra hjemmet.
En annen pedagog kommer inn i rommet, og blir invitert inn med et utsagn:
«Æ har hatt et tre i stua mi i jula, æ!» sier pedagogen
«Æ hadd juletre, æ» sier et barn
«Æ hadde furu til juletre»
Dialogen mellom pedagogene fungerer som en vitamininnsprøytning i barnas tanker og samtale, og mange tanker og erfaringer kommer frem:
«Mitt juletre fikk vann»
«Mitt julete trengt også vann»
«Mitt juletre var « late» juletre. Det trengt ikke nå vann.»
I møtet ved fruktmåltidet ser vi på bilder av det vi har gjort, og barna deler sine idéer med hverandre ved å vise og beskrive sine tegninger. Praten gir « næring» og ny inspirasjon, og når vi forteller at vi har rullet ut nytt stort papir med plass til nye trær, springer flere til arbeidsplassen.
« mitt juletre va så stort at æ ikke fikk plass til stjerna»
« jeg hadde kuler på mitt»
« jeg tegner hjerter rundt juletreet fordi jeg er så glad i det»
«æ hadd julekula på mitt juletre»
«stjerna mi va gul så den e nesten usynlig!»
I etterkant av arbeidet ser vi at denne økta fungerte som en oppsummering og restart av prosessen vi har hatt til nå.
Noen vil gå tilbake i tid og ta frem minner og erfaringer fra i høst, andre vil ta med seg nye erfaringer fra jula og juletrær inn i samtalen og tegningene sine. Vi har gjort et dykk i skattekista fra i høst, og nå vet vi mer om hvor vi står og hvor vi skal fortsette neste gang.
