Vi skriver ut bilder fra tidligere aktiviteter, oppdagelser og øyeblikk fra arbeidet vårt med lys. Snakker om det vi ser, har gjort og deler erfaringer med hverandre.
Alle de utallige øyeblikkene som vi så gjerne vil ha tak i men, som så ofte forsvinner så raskt. En øvelse for oss pedagoger å fange opp. Vi vet at disse øyeblikkene har stor betydning for barna og deres liv, og ikke minst hjelpe oss i å ta nye valg videre i prosessen vi er inn i.
Takk til alle som var tilstede på foredrag av Per Bernemyr, boklansering, mingling og gode refleksjoner i går kveld.
Klokka er 9:00 når vi går ut porten fra barnehagen.
I dag skal vi opp på toppen, over åkeren, forbi Leistad gård. Vi tar oss en pause på trappa til Audun på Øfsti gård.
Det første vi møte er «glitter på blader»!
En fin hvit dukk har dekket små områder av gresset og bladene som ligger som et teppe ved siden av fortauet.
Vi kommer oss på toppen. Det er en sterk følelse av frihet.
«Se her!», sier gutten.
«Kom å se hva P.S. har oppdaget», sier pedagogen.
Alle samler seg rundt. De som har rukket å springe en del foran kommer tilbake for å se.
«Hva ser dere?», spør Zoi.
«Det er en gress-pinnsvin», sier jenta.
«Å tror det er traktor som har laget spor» sier gutten.
«Se her, her er traktorspor», sier noen.
«Isgress», sier jenta.
Vi samler oss og sitter på bjelkene.
Det er en spesiell dag for oss på huset i dag.
I dag har vi invitert mammaer og pappaer til foreldre-møte i barnehagen. Dette kommer vi til å snakke mye om. Vi kommer også til å presentere boka «Det skinner i Juni sin pels».
«Det lukter bok!», sier ei jente.
Zoi leser diktet som Sigrid og barna (som er hovedpersoner i boka) har skrevet om Juni.
«Men hvor er hun nå?»
«Hva skjedde med Juni?»
«Jeg tror hun er borte nå» sier en jente «ja, for når noen er borte så er de død» fortsetter en annen.
«Jeg tror hun er laget av glass».
«Jeg skulle ønske jeg kunne se henne nå».
Transparente vann-perler tømmes forsiktig i akvariumet vårt. Vi har gledet oss noen dager nå til å jobbe med materialet.
Pedagogene på Kometgruppa har reflektert flere ganger over viktigheten til å presentere aktiviteter, iscenesette og tilrettelegge miljøer der barna kan utforske lys på forskjellige måter.
For «hva er lys?», «hvordan kan vi utforske lys?»
Det finnes hundre, tusen måter og tilrettelegge miljøer for utforsking. Denne gangen velger vi å være åpen i forberedelser av aktivitetene med lysbordet.
Vi har fått tak i et materiale som er ny for både oss og barna. Små kuler som vokser i vannet. Vi legger kulene i en stor vase og venter i spenning på å se hva som skjer. Vi er nysgjerrig over materialet, hvorfor vokser de? Hvordan skjer det? Hvordan kjennes det? Vi gleder oss til å se!
Når vi nå går inn i denne aktiviteten byr vi på en frihet i kontakt med det nye.
«Se på hendene mine, de er på side av glasset», sier gutten.
Lyset virker som en prosjektor som reflekterer bildet på glasset.
«De er usynlige»!, kommer til utsagn fra et barn.
«Hvis vi tror på at barn har sine egne teorier, tolkninger og spørsmål, og hvis vi sammen med dem er hovedaktører i kunnskapsbyggingen, blir de viktigste verbene i vår pedagogiske praksis ikke lenger å snakke, forklare eller overføre– men å lytte». (I dialog med Reggio Emilia s.137)