Ved fruktmåltidet sier et av barna: « æ tar mæ en epleskrott». Da starter samtalen rundt ordet «skrott» – hva er det?
«Det e når eplet e helt»
«Det e en eplebit»
«Det e når eplet e helt og vi spise rundt, da bli det en epleskrott»
Når vi snakker om pratekultur og å vende barna til hverandre, tar vi tak i de små mikroøyeblikkene, som for eksempel her, når et barn bringer et ord inn i samtalen.
Lange papirstrimler blir til sugerør. Små kvadratiske papir blir til kaffe. Fasongen og formen på papiret gir ulik inspirasjon til ulik lek. Makuleringspapiret blir mat i leken.
Silkepapiret rives opp og barna setter ord på det visuelle uttrykket i bålpanna. Den som kommer inn i rommet og ser bålpanna blir invitert inn, og barna forteller at det er fisker.
Egenskapene til det ulike papiret gir barna nye ideer. De får brukt tankene sine og kreativiteten. Papiret er et åpent materiale med flere nyanser. Disse forskjellige nyansene gir ulike muligheter og forandrer seg ut i fra interessen i leken. I dag ble papiret sugerør og kaffe. I morgen kan det bli noe annet.
På tirsdagene har vi havregrøt med tilbehør som kanel, kokos, rosiner og varierende frukt i hele barnehagen. Når vi dekker på tenker vi på at vi skal ta på selv, vi skal og sende til hverandre. Selvstendighet, medvirkning og deltakelse i fellesskapet er vårt helhetlige fokus i barnehagelivet, noe som også gjenspeiles i måltidet.
Å smake nye smaker er en del av å vokse opp. Det kan ta tid å lære ser nye smaker. Da grøtmåltidet ble introdusert og barna gikk på Sol opplevde vi at de trengte tid for å erfare og kjenne de nye smakene. Det var uvant å forsyne seg med tilbehør selv og å sende til hverandre osv.
Vi ser at barna blir inspirert av hverandre til å smake nye smaker. Kanskje er det også annerledes å spise grøt i dagens samfunn enn det var før. Vi vet at sukker med fordel kan erstattes annet søtningsmiddel som for eksempel rosiner, kokos og frukt som passer som tilbehør.
Månegruppa har tilbrakt dagen på Fjølstadtrøa, en husmannsplass i nærheten av barnehagen som er gjort om til museum. I det gamle tunet har vi funnet mange møteplasser for fellesskap. Stabburstrappa har vært en møteplass for å hoppe, og en båt. På låvebrua kan man titte inn på den gamle låven og undre seg. Skigarden inspirerte til å være sauer. Barna finner hulrom i grunnmuren som lager ekko. Det er ei stor slette med blomster. Det overbygde inngangspartiet på det gamle bolighuset har vært en bil.
Vi blir utfordret av vinden. Hvordan skal vi holde og bruke tingene våre når det blåser? Hva gjør vinden med tingene våre.
Når vi er på tur må vi finne andre måter gjøre ting på. Det er annerledes å gå på do. Det er annerledes å spise på benkene rundt bålet.
Vi opplever at en slik tur styrker oss. Vi planlegger, snakker om turen, gleder oss. Når vi er på tur skapes minner som vi tar med oss videre og nye erfaringer er skapt. Da kan vi snakke om «husker dere da vi var på Fjølstadtrøa?», og kulturen vår som gruppe blir sterkere. Dette gir næring til fellesskapet. Vi kjenner at vi er en del av flokken vår og hva den betyr for oss.
