Planetringen Barnehage

Over en periode har vi utforsket forskjellig papir sammen med vann/maling. Silkepapir, farget papir, makuleringspapir og dopapir. Alt dette er papirtyper som har forandret form og blitt til papirmasse.

Makuleringspapir ga mer motstand enn dopapiret. Noe er mer oppløselig enn annet. Noe ga fra seg farge, mens annet papir ble tilført farge av barna.

«Å holde på»: røre, blande, tømme, klemme, mose.

Noen vil bruke hendene som redskap. Andre vi hamre og stappe. Papiret har blitt bearbeidet på ulike måter. Noe har blitt formet, rullet utover, klappet flatt.

Redskapene de bruker varierer og kan være hender, rørepinne, rulle eller sil.

De utforsker blandingsforhold og det å klemme ut vann.

Papirmassen har blitt et materiale på lik linje som blåleire og maling. En skapende og sanselig masse som forandres ut i fra konsistensen, som kan endres hver dag.

Noe felles, et samlingspunkt med rom for den frie tanken. En møteplass med nok til flere. Det blir et fellesskap. En fin måte å få erfaring med papiret på. For å bli kjent med og forstå kvaliteten til papiret. Et tilgjengelig materiale som de selv finner frem.

Dokumentasjonene vi har viser at barna blir vendt til hverandre gjennom papirmassen. Hvordan kan vi bruke disse erfaringene og dokumentasjonene inn mot advent?

«Se det er snø» sier et av barna…hun ser på vennene før hun hopper oppi papirhaugen. En slags invitasjon som blir godt tatt imot, flere kommer til. De kaster seg ned mens andre finner en stol å hopper fra. Lyden av «snøpapir» høres rislende i rommet. Etter en stund observerer vi at de «bader» i papiret på gulvet, ruller seg rundt, snurrer seg rundt.

Før dette har små papirruller fanget treåringen sin interesse og disse blir brukt på flere måter.

Først observerer vi at det handler om å rulle ut. Det gir nøysomme, flittige bevegelser. Å rulle ut gir mer og mer papir rundt oss. Papir med stort volum. Materialet er foranderlig så vi opplever prosess etter prosess.

Nye tanker og ideer blir til utifra hvordan materialet endres underveis. «Det er en vei her» sier ett av barna og legger strimlen utover. Andre ruller ut papiret rundt egen kropp og sier det er plaster.

Noen ruller seg i papiret fordi det er selve opplevelsen. Vi vet ikke hvorfor de gjør det. Er det lyden, eller fordi det er godt? Vi observerer at det er noe sanselig med dette. Kiler det i magen? Noen kan ha behov for å definere hva de gjør og å skape en annen mening. De vil fortelle at de tenker at papiret er snø, plaster eller en vei. Treåringen har fått flere erfaringer og mer kunnskap. Er det derfor de trenger å sette ord på og konkretisere materiale?

Etter morgentimenes utforskning ligger papir over hele gulvflaten. En av de voksne samler sammen papirstrimler i en haug. Å omforme et materiale skaper en ny ide, denne gangen snø. Vår rolle er å tilrettelegge materialet for ny utforsking og la barna oppdage på nytt.

En jente ruller papiret konsentrert rundt og rundt magen og sier «jeg har plaster».

En gutt kaster papiret i luften, det regner, det regner.

Noen jenter er slitne og vil hvile. De finner veien til papirhaugen, legger seg oppå papiret.

Siden blir materialet brukt annerledes. Løfter, bærer og forflytter. Vi støtter den foranderlige tanken og selv om det var snø i morgentimene, kan det være noe annet senere. Vi tenker at det er her nye ideer skapes. I morges var det snø, vei og plaster. Utpå dagen kan tankene si at papiret er noe helt annet. Det er derfor vi har udefinert materiale.