Et måltid er mer enn å spise seg mett. En stund hvor vi samles rundt noe, vi blir oppmerksom på hverandre, vi har tid til å lytte og bli bevisst vår rolle i fellesskapet. Måltidet er stadig i endring og utvikling i takt med toåringens forståelse og språk.
Vi har større og større fokus på hva hver enkelt kan bidra med til fellesskapet i måltidet. På rundgang får alle arbeidsoppgaver. Dele ut matpakker og drikkeflasker, hente tørkepapir, rydde på plass. Underveis i måltidet øver vi på å sende til hverandre, dele, vente på tur, ta opp det vi mister på gulvet, si værsågod og takk. Når vi sender til hverandre sender vi til alle på rundgang. Vi øver oss på å vente… dette kan kjennes vanskelig. «Mer» har nå blitt «kan jeg få mer». Et takk eller et smil er fint å gi til den som serverer. En begynnende bevissthet rundt «når trenger jeg mer?» «hva trenger jeg påfyll av?»
Måltidene er forskjellig både hjemme, på besøk og i barnehagen. Vi dannes sammen.
Per Schultz Jørgensen er dansk barnehagelærer, forfatter og professor i sosialpsykologi. På konferansen «Med framtiden på fanget» i regi av Utviklingsforum og Barnehageforum, ga han en 650 barnehagefolk helt konkrete tiltak for å styrke barns karakter via struktur og ansvar.Foto: Trine Jonassen
– Struktur og normer skaper robuste barn
Hva er et godt liv for barn? – Det er å styrke barnets karakter ved å gi dem struktur og ansvar. De må lære å bære sin pose selv, sier den danske sosialpsykologen Per Schultz Jørgensen.
Per Schultz Jørgensen er forfatter og professor i sosialpsykologi. På konferansen «Med framtiden på fanget» i regi av Utviklingsforum og Barnehageforum, ga han en 650 barnehagefolk helt konkrete tiltak for å styrke barns karakter via struktur og ansvar.
For det er slik voksne skaper trivsel for barn. Ved nærvær og trygghet, med normer og empati. Ikke ved å lære barn tall og bokstaver i barnehagen.
– Læringen i barnehagen har gått for langt. Hva er viktigere enn å lære små barn bokstaver og tall? Jo, å bli robuste og motstandsdyktige. Og hvordan blir de det? Jo, ved å trives og å glede seg til barnehagen og ved å bli holdt av. Og ved å bli sosialt kompetent, sier Jørgensen.
Kjærlighet er ikke nok
Men kjærlighet er ikke nok. Nødvendig, men ikke nok. Barn må ha indre struktur og et indre kompass for å klare seg godt og navigere i et samfunn som stiller høye krav til individet.
Det handler om karakterdannelse og ansvarsoppdragelse. Og det får du ved å møte barnet i følelsene sine uten å frata dem ansvaret for eget liv.
Jørgensen forteller om en tre år gammel gutt som har handlet med mamma. Hun bærer tunge poser og han bærer en liten. Han blir sliten og vil bæres. Da tar mammaen et valg som får konsekvenser for hele guttens framtid.
– Moren går over følelsesbroen til barnet og sier «Jeg skjønner du er sliten, det er jeg også. Vi setter oss ned litt, også sier du i fra når du er klar til å gå videre». Etter ett minutt er gutten klar til å gå resten av veien og bære posen sin selv, forteller Jørgensen, og lar den lille anekdoten synke ned i mange hundre barnehagesinn.
Karakterdannelse viktigere enn noen gang
– Hun går over broen til gutten og inn i hans følelser. Det ender med at han bærer posen sin selv. Sin livs pose. Vi kan ikke dele alt med andre, vi må leve våre liv selv. Barn kan fortelle om sine følelser, men de må bære posen sin selv, sier barnehagelæreren ettertrykkelig.
Dette går dypt og langt inn i barns liv. Om du først lærer deg å bære din livs pose når du er 15 år, er det for sent å utvikle ansvarsfølelse og karakterdannelse.
– Karakterdannelse er viktigere enn noen gang. Vi må hjelpe barn å tro at de kan! Barn stimuleres daglig. Det velter inntrykk inn i hodet på dem, og vi må hjelpe dem å oppdage egne ressurser, sier Jørgensen fra scenen.
Hva er robusthet?
Da får de livsmot og utvikler robusthet. De får en indre målestokk. Dette er utfordringen i det urolige samfunnet vårt, hvor barn lever på utsiden av seg selv.
Men hva er robusthet?
– Robusthet er styrke og en viss motstandskraft. Robusthet er å kjenne denne styrken sammen med sin begrensning. Det er å lære å si nei i dette hamsterhjulet av evinnelig prestasjon vi lever i. Robusthet er å reise seg igjen, å vite at det ikke er verdens ende å tape i et spill når du er tre år, sier Jørgensen.
Fire ting
Hvordan styrker man barns karakterdannelse? Sånn helt konkret? Det har Jørgensen også svaret på. Det handler om fire ting:
Å fastholde på normer og rammer. Man henger opp sin egen sykkelhjelm og bærer sin sekk. Man har plikter.
Eierskap til normene. Ta lederskap og la alle i familien fortelle hva som er viktig for dem. Utarbeid normer ut fra dette, og barna vil dermed ha eierskap til det de skal gjøre.
Det handler om å fokusere på prosessen, ikke på resultatet.
Ha nærvær og ta del i prosessen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Støtt, men hold fast i normen
– Gå inn i barns verden og la dem gjenoppleve det de deler med deg. Det krever nærvær og tid. Og ikke minst innlevelse, forklarer Jørgensen.
– Men det er her vi vinner i det lange løp! I barnets innerste kammer! Noen ganger kan det være nok å speile barnets indre tilstand og gå over broen. Vise at du støtter. «Du er trøtt og det har vært en lang dag. Kom, så skal jeg hjelpe deg med klærne». «Du kan begynne å rydde, så kommer jeg om tre minutter», forklarer forfatteren.
Du støtter, men holder fast i normen. Barnet må bære sin pose selv. Og hva lærer barn i prosessen?
– At de kan, at de holder ut og de lærer å tro at de klarer. At de har ressurser, oppfinnsomhet og kan sette et mål og nå det. Det er dette som er det indre kompasset, som utvikles steg for steg, sier Jørgensen.
Mot til å oppdra
Så blir den ytre strukturen til indre struktur. Karakterdannelse handler om å gi barnet verdier og normer, ifølge Jørgensen, som fortsetter med å sitere den spanske filosofen og forfatteren Fernando Savater:
– «Vi må ha mot til å oppdra». Hvis den ytre strukturen er kaotisk, blir den indre strukturen også det. Dermed utvikler ikke barn sitt indre kompass. De gamle strukturene som lå i oppdragersamfunnet og klasseskillet, har kollapset og vi lever nå i et individuelt samfunn. Vi har frihet nå, men vi må lære oss å leve med den. Vi gikk fra lydighet til ansvar, og de som ikke tar ansvar i samfunnet – for utdanning og jobb – går til grunne, forklarer han.
Vi er rikest i verden, men lever i mental armod. Vi har mistet livsmotet. For når det ytre presset blir for stort, klapper vi sammen, slik som vi ser med mange unge i dag. Det er mer press på den enkelte og spesielt på barn og unge.
Hjelp dem å motstå presset
– Vi lever i et risikosamfunn med et marked som aldri hviler og som appellerer til både forbruk og fantasi. Barn skal leve opp til forventninger, ha sosialt nettverk, få gode resultater på skolen og presentere seg selv i sosiale medier. De opplever en hverdag i sosial konkurranse og mange utvikler stress. Det er vår jobb å hjelpe dem til å motstå presset, sier forfatteren.
Slik han ser det har enhver familie to oppgaver: Struktur og nærhet, oversatt til husarbeid, varme og omsorg. Det er nå familiens oppgave å skape en ny, liten paraply over familien, godt hjulpet fram av barnehagen.
Det betyr at reglene må være på plass, oppgaver må delegeres, barn må få plikter og det må være faste fellesstunder rundt måltider.
Lærer å hjelpe seg selv
– Studier viser at barn som klarer å utsette belønning, klarer seg bedre i livet. Graden av selvkontroll hos barn kan faktisk forutsi hvordan det går med dem. Selvkontroll forutsier sunnhet, utdannelse, karriere og kriminalitet. Å ha selvkontroll sammen med å klare et visst press uten å gi opp, gir utholdenhet, sier Jørgensen og oppsummerer slik;
Du lærer at du er god nok, du klarer dette. Du bærer din egen pose.
– Når vi går over broen til barnet, så kommer barnet etter hvert selv over broen og hjelper seg selv videre. Voksne som jobber med barn, har en unik mulighet til på denne måten hjelpe barnet til indre styring og dermed robusthet. Gi dem rammer og normer som barn kan leve opp til og forstå betydningen av. Det er viktig at de selv er involverte i utarbeidelsen av disse, sier han.
– Og grunnmuren for dette arbeidet er en trygghet som barna aldri er i tvil om. Og det krever ansvar og nærvær av de voksne. Voksne som gir barn den støtten de trenger til å utvikle sitt indre kompass, avslutter den danske professoren.
Sukkererter er et populært tilskudd i permakassene våre. Det er en vekst vi kan følge med mens den strekker seg oppover hønsenettingen. Den utvikler vakre blomster, som igjen skapes om til små belger som vokser seg store nok til å nytes.
Først må vi legge ertene i vann så de bløtes opp. Slik spirer de raskere.
Etter en dag eller to tar vi med ertene ut og planter dem i jorda mens vi snakker om at blomsterstengelen vil vokse og klatre oppover hønsenettingen.
«Har den arma da»?
Hmmm… si det du….vi får se etterhvert som den vokser…
Ertene vannes og passes på,og vi følger spent med fremover.
Tiden er inne for å oppsummere årets prosess på Solgruppa.
Med årets ord «gjenklanger» ble det på Solgruppa naturlig å tenke på naturen rundt oss.
I gjenklang med naturen. En toårings begeistring for bladet fra året før, til nye oppdagelser av insekter, småkryp.
Det å vise omsorg og empati for det skjøre livet i naturen.
Men hva har egentlig årets prosess handlet om? Vi pedagoger har observert og dokumentert for å forstå dybden i barnas interesse.
Det var, etter flere turer og utforskning av andre insekt, marihøna som ble den store felles interessen. Marihøna er et rolig, robust og utforskbart lite vesen med innbydende farger som vises godt. Det kan løftes på, går passe fort og kan flyge…
Marihøna engasjerte oss og ble broen til arbeid og dialog om varsomhet for naturen og empati for levende liv.
Er det å være som en marihøne? Å gå likt som en, eller å se ut som en?
Underveis i prosessen viser dokumentasjonen hvordan barna bruker sin egen kropp for å forstå og erfare marihøna.
I Husboka vår skriver vi om vårt kunnskapssyn: «Et kunnskapssyn der barna løfter sine spørsmål, hypoteser og ideer i et raust fellesskap».
Gløden i blikket når marihøna går på fingeren. Stemmen som blir lysere og mykere når gutten møter marihøna. Hvorfor blir stemmen myk og lysere når gutten møter marihøna? Hva skjer når gløden i blikket skapes? Hva er det de har opplevd som gir blikket gnist og glød?
De viser empati for det lille livet. De viser omsorg og varsomhet.
Vendepunktet i prosessen
Disse øyeblikkene er noe vi har snakket om, tenkt og reflektert over mye gjennom denne prosessen.
Hvordan disse bildene og øyeblikkene viser varsomheten med den forsiktige hånden som strekker seg mot marihøna på fingeren til en venn. Å holde frem sin egen hånd; instinktet for å vise omsorg og beskytte.
Dette er noe som sitter i barna og noe de viser ovenfor hverandre, omsorgen de har for hverandre, ordene de gir hverandre i glede, i trøst, i spenning og i øyeblikkene vi deler sammen.
De tar vare på hverandre med en hjelpende hånd, ett lyttende øre, gode ord, ett smil og ett «det er plass til deg her» .
