En velkomst rundt bålet for Solgruppa, sammen med Månegruppa.
Det er en ny opplevelse og spennende å øve på å starte dagen ute.
En annen måte å komme til barnehagen på, og å si «hadet».
En fryd av forandring vi skal bli bedre kjent med.
Et møte med leken og materialene i utestua vår.
Lunsjmåltidet deler vi med hverandre på grusbanen ved Ugletårnet.
Under fruktmåltidet i dag planlegger vi en utflukt. I dag skal vi gå å se etter kråka i skogen. Responsen er positiv, så er vi i gang med vårt oppdrag. Like utenfor gjerdet møter vi to pedagoger fra vår uteavdeling. Vi forteller at vi er på utkikk etter kråka og lurer på om de har sett den? Den har vært her… sier de litt undrende, før de forteller med innlevelse at de husker en gang kråka var på besøk i vindusåpningen på gapahuken til ugletårnet og da bæsjet den.
Vi rusler videre. «kråka bæsja, kråka bæsja». På veien videre treffer vi noen 6-åringer fra ugletårnet og spør om de har sett kråka. «Kråka bruke å sitt oppi det høye treet der» de peker mot en søyleospa.Vi ser opp i det høye treet… ingen kråke.
Deling av små hendelser gir oss gjødsling og nysgjerrighet til kråka. Vi spekulerer i vårt tempo…
Å invitere de vi møtte på vår vei beriker oss. Vi fikk en forunderlig historie som fikk oss til å tenke «kråka bæsja». 6-åringene delte også sin kunnskap som kvesset våre øyne mot treet.
Vi forsetter turen mot skogen… dette kan du lese om i neste innlegg.
Vi følger ekstra med på bevegelsene i uteområdet om dagen. Vi observerer barnas interesse og treff med kråka i uterommet. Noen «værer» når kråka kommer…de studerer stille med blikket festet på den store, sortgråe fuglen som kommer flygende for så å steppe litt listig rundt oss. Dokumentasjon og å komme i posisjon for å studere er skjørt og spennende.
Når vi ser på bilder av kråka ved frokostbordet blir vi begeistret av kråka som hopper fra benken. Latteren brer seg rundt bordet og vi ser igjen og igjen på filmsnutten.
På gruppemøtet forsetter vi dialogen fra forrige uke.
Hva har vi observert/dokumentert? Hva bringer barna inn? familiene? Når vi inviterer til samtale om kråka deles «kra-kra» «kråka hoppa i vannet» «vi har kråkereir hjemme i hagen» «kråkeegg» «hun er veldig opptatt av kråka».
Pedagogene forbereder seg med innspill fra ulike hold. Vi sender spørsmål til fuglevenn og en tidligere kollega. Vi lader og samler oss om etiske dilemmaer som kan komme opp. Verdier er med oss når vi er i oppstarten av fordypning av kråka.
Vi er også nysgjerrig på kråka i vår barnehage. Er det den samme kråka? Personlighet? Hvor stort område lever den på? Hvordan kjennes det ut å ta på kråka?
Per Schultz Jørgensen er dansk barnehagelærer, forfatter og professor i sosialpsykologi. På konferansen «Med framtiden på fanget» i regi av Utviklingsforum og Barnehageforum, ga han en 650 barnehagefolk helt konkrete tiltak for å styrke barns karakter via struktur og ansvar.Foto: Trine Jonassen
Per Schultz Jørgensen er forfatter og professor i sosialpsykologi. På konferansen «Med framtiden på fanget» i regi av Utviklingsforum og Barnehageforum, ga han en 650 barnehagefolk helt konkrete tiltak for å styrke barns karakter via struktur og ansvar.
For det er slik voksne skaper trivsel for barn. Ved nærvær og trygghet, med normer og empati. Ikke ved å lære barn tall og bokstaver i barnehagen.
– Læringen i barnehagen har gått for langt. Hva er viktigere enn å lære små barn bokstaver og tall? Jo, å bli robuste og motstandsdyktige. Og hvordan blir de det? Jo, ved å trives og å glede seg til barnehagen og ved å bli holdt av. Og ved å bli sosialt kompetent, sier Jørgensen.
Men kjærlighet er ikke nok. Nødvendig, men ikke nok. Barn må ha indre struktur og et indre kompass for å klare seg godt og navigere i et samfunn som stiller høye krav til individet.
Det handler om karakterdannelse og ansvarsoppdragelse. Og det får du ved å møte barnet i følelsene sine uten å frata dem ansvaret for eget liv.
Jørgensen forteller om en tre år gammel gutt som har handlet med mamma. Hun bærer tunge poser og han bærer en liten. Han blir sliten og vil bæres. Da tar mammaen et valg som får konsekvenser for hele guttens framtid.
– Moren går over følelsesbroen til barnet og sier «Jeg skjønner du er sliten, det er jeg også. Vi setter oss ned litt, også sier du i fra når du er klar til å gå videre». Etter ett minutt er gutten klar til å gå resten av veien og bære posen sin selv, forteller Jørgensen, og lar den lille anekdoten synke ned i mange hundre barnehagesinn.
– Hun går over broen til gutten og inn i hans følelser. Det ender med at han bærer posen sin selv. Sin livs pose. Vi kan ikke dele alt med andre, vi må leve våre liv selv. Barn kan fortelle om sine følelser, men de må bære posen sin selv, sier barnehagelæreren ettertrykkelig.
Dette går dypt og langt inn i barns liv. Om du først lærer deg å bære din livs pose når du er 15 år, er det for sent å utvikle ansvarsfølelse og karakterdannelse.
– Karakterdannelse er viktigere enn noen gang. Vi må hjelpe barn å tro at de kan! Barn stimuleres daglig. Det velter inntrykk inn i hodet på dem, og vi må hjelpe dem å oppdage egne ressurser, sier Jørgensen fra scenen.
Da får de livsmot og utvikler robusthet. De får en indre målestokk. Dette er utfordringen i det urolige samfunnet vårt, hvor barn lever på utsiden av seg selv.
Men hva er robusthet?
– Robusthet er styrke og en viss motstandskraft. Robusthet er å kjenne denne styrken sammen med sin begrensning. Det er å lære å si nei i dette hamsterhjulet av evinnelig prestasjon vi lever i. Robusthet er å reise seg igjen, å vite at det ikke er verdens ende å tape i et spill når du er tre år, sier Jørgensen.
Hvordan styrker man barns karakterdannelse? Sånn helt konkret? Det har Jørgensen også svaret på. Det handler om fire ting:
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Gå inn i barns verden og la dem gjenoppleve det de deler med deg. Det krever nærvær og tid. Og ikke minst innlevelse, forklarer Jørgensen.
– Men det er her vi vinner i det lange løp! I barnets innerste kammer! Noen ganger kan det være nok å speile barnets indre tilstand og gå over broen. Vise at du støtter. «Du er trøtt og det har vært en lang dag. Kom, så skal jeg hjelpe deg med klærne». «Du kan begynne å rydde, så kommer jeg om tre minutter», forklarer forfatteren.
Du støtter, men holder fast i normen. Barnet må bære sin pose selv. Og hva lærer barn i prosessen?
– At de kan, at de holder ut og de lærer å tro at de klarer. At de har ressurser, oppfinnsomhet og kan sette et mål og nå det. Det er dette som er det indre kompasset, som utvikles steg for steg, sier Jørgensen.
Så blir den ytre strukturen til indre struktur. Karakterdannelse handler om å gi barnet verdier og normer, ifølge Jørgensen, som fortsetter med å sitere den spanske filosofen og forfatteren Fernando Savater:
– «Vi må ha mot til å oppdra». Hvis den ytre strukturen er kaotisk, blir den indre strukturen også det. Dermed utvikler ikke barn sitt indre kompass. De gamle strukturene som lå i oppdragersamfunnet og klasseskillet, har kollapset og vi lever nå i et individuelt samfunn. Vi har frihet nå, men vi må lære oss å leve med den. Vi gikk fra lydighet til ansvar, og de som ikke tar ansvar i samfunnet – for utdanning og jobb – går til grunne, forklarer han.
Vi er rikest i verden, men lever i mental armod. Vi har mistet livsmotet. For når det ytre presset blir for stort, klapper vi sammen, slik som vi ser med mange unge i dag. Det er mer press på den enkelte og spesielt på barn og unge.
– Vi lever i et risikosamfunn med et marked som aldri hviler og som appellerer til både forbruk og fantasi. Barn skal leve opp til forventninger, ha sosialt nettverk, få gode resultater på skolen og presentere seg selv i sosiale medier. De opplever en hverdag i sosial konkurranse og mange utvikler stress. Det er vår jobb å hjelpe dem til å motstå presset, sier forfatteren.
Slik han ser det har enhver familie to oppgaver: Struktur og nærhet, oversatt til husarbeid, varme og omsorg. Det er nå familiens oppgave å skape en ny, liten paraply over familien, godt hjulpet fram av barnehagen.
Det betyr at reglene må være på plass, oppgaver må delegeres, barn må få plikter og det må være faste fellesstunder rundt måltider.
– Studier viser at barn som klarer å utsette belønning, klarer seg bedre i livet. Graden av selvkontroll hos barn kan faktisk forutsi hvordan det går med dem. Selvkontroll forutsier sunnhet, utdannelse, karriere og kriminalitet. Å ha selvkontroll sammen med å klare et visst press uten å gi opp, gir utholdenhet, sier Jørgensen og oppsummerer slik;
Du lærer at du er god nok, du klarer dette. Du bærer din egen pose.
– Når vi går over broen til barnet, så kommer barnet etter hvert selv over broen og hjelper seg selv videre. Voksne som jobber med barn, har en unik mulighet til på denne måten hjelpe barnet til indre styring og dermed robusthet. Gi dem rammer og normer som barn kan leve opp til og forstå betydningen av. Det er viktig at de selv er involverte i utarbeidelsen av disse, sier han.
– Og grunnmuren for dette arbeidet er en trygghet som barna aldri er i tvil om. Og det krever ansvar og nærvær av de voksne. Voksne som gir barn den støtten de trenger til å utvikle sitt indre kompass, avslutter den danske professoren.
