En sang som ofte høres på vårt hus 🎶
«En ring av gull,
en riktig stor
med plass til alle hender.
Der ingen er størst
der ingen er minst.
Der ingen er først
der ingen er sist.
Vi holder fast så alle kjenner
at ringen er smidd av gode venner»
https://open.spotify.com/track/1l8xzJDjxkpcJAsNLy63G6?si=wjzWKyo4R5GXwV26Ejwmdw
Jeg er student i barnehagen og vil fortelle litt om en oppgave jeg har i praksis. Dette er et utviklingsprosjekt om barns behov for trygge/lune/(myke?) rom i barnehagen.
I hverdagen har jeg observert noe spennende om hvordan barna forholder seg til rommet.
Hvordan barna søker seg til små «reir» og «hi», når de skapes rundt omkring i rommet.
Det er ikke tilfeldig hvor de legger seg til rette – de drar tepper og puter, former et lite område som gir dem en pustepause særlig etter overganger.
De finner en liten havn, et rom for hvile og ro. Men hvorfor er dette viktig,og hva kan vi som pedagoger lære av deres instinktive handlinger?
Barns behov for små rom i rommet
Fra naturens side har reir alltid vært et sted for trygghet og tilflukt.
I dyreverdenen er reiret skapt for beskyttelse, og er en en base for omsorg og nærhet. Når jeg ser på barnas lek og tilpasning i barnehagen, ser jeg en lignende dragning mot trygge rom og myke overflater – et sted for å «lade» og trekke seg tilbake. Dette kan være et tegn på at barna også trenger små pauser i løpet av dagen, en egen liten krok der de kan finne ro.
Et sted for utforskning og hvile
I utforskingen av de myke elementene legger vi til rette for dette ved å gi barna tilgang til små, avgrensede rom, myke teksturer og sensoriske opplevelser. I tråd med Reggio Emilia-filosofien med rommet som en «tredje pedagog», et sted som stimulerer sansene og inviterer til utforskning. Her kan de søke tilflukt, bearbeide inntrykk og betrakte fra et lavere nivå i rommet (fra gulvnivå). Jeg ser hvordan dette har oppmuntret dem til å ta i bruk bøker, fortelle egne historier og fordype seg i samtaler med hverandre.
Lesero, tilhørighet og samvær
Det finnes regler i reiret, som “lader” det med andre verdier enn f eks materialrommet eller scenen. Reglene der inne er uskrevne, men tydelige – man hopper ikke, for eksempel. Det er et sted for ro og hvile, og dette gir barna en mulighet til å utvikle egne normer og regler for samspill. Med puter og tepper som en invitasjon til nærhet og lese-ro, møter barna en følelse av tilhørighet og samvær. Mange barn finner stor glede i å lese og fortelle historier i reiret, i sitt eget tempo.
Hvorfor myke overflater og avgrensede rom betyr noe
Tilgangen til myke, avgrensede rom, gir mer enn bare å gi barna et sted å hvile. Jeg ser at det også påvirker deres valg av aktiviteter. Når de finner en trygg krok, en behagelig sakkosekk eller en myk hule, blir de mer lokket til å åpne en bok og se på bildene, peke og undre.
Behov for pauser i en barnehagehverdag?
Rakettrommet er ofte preget av aktivitet og energi. Barna beveger seg konstant, leker og samhandler – men selv de mest aktive barna trenger tilgang til et pusterom. Et sted hvor de kan trekke seg tilbake, se på fra sidelinjen og observere.
Hvordan kan vi som pedagoger støtte barns behov for reir, og små rom i rommet?
Å skape disse rommene gir ikke bare barna en plass å hvile, men det hjelper også med å utvikle selvregulering og evnen til å lytte til egne behov.
Vi dekker på et nytt landskap på scenen, med lyssatte isfjell, seler og pingviner.
Barna venter litt utålmodig på å få tre inn i det nye.
Når de endelig trår inn, setter de seg rolig ned rundt bordet dekt med et isblått stoff, seler og blått materiale. Samtalen starter:
«Kor ska pingvinan bo?»
«I vannet. Nei, pingvinan bor på snøen».
Samtaler og diskusjoner går i takt med barnas styring av seler og pingviner. Dyrenes liv lekes, med soving, spising, kosing, trøsting og klapping.
Det nye miljøet gir næring til og gjør noe godt med barnas lek.
En martnasbod står igjen under treet. Litt naken og alene. Hva kan vi gjøre for å skape liv i den igjen?
Vi liker idéen om at ting kan brukes på nytt og redesignes, noe som kan bli et lite prosjekt, noe som samler oss om noe, noe vi kan jobbe med ilag.
Før vi går igang, tar vi noen valg:
– Er det noe vi kan bruke tid på? I såfall, skal vi bruke bordsag eller håndsag? Vi tenker at dette er noe vi kan bruke tid på, så håndsagen blir vårt redskap.
– Barns delaktighet. Dette skal være barnas prosjekt. Dette skal vi gjøre sammen.
«Et prosjekt stiller krav til pedagogen når det gjelder å skape sammenhenger som legitimerer barns nysgjerrighet, teorier og utforskning (Rinaldi 2005)».
«Pedagogen må forholde seg lyttende, iakttagende og spørrende til barns utsagn og handlinger.» (Alicia Kjær 2016).
Vi har allerede ryddet i materialene våre – sortert og plukket ut det som kan egne seg.
Materialene bæres og plukkes ut, vi måler og tilpasser det som skal brukes.
Et barn ønsker å tegne hytta. Vi henter papirrull, saks og blyanter. Noen får i tegneoppgave å lage en arbeidstegning over hvordan hytta skal se ut.
Parallelt foregår det saging, måling og vatring.
Det er mange elementer av ulike slag i byggeprosessen.
Det vil ta tid, men det har vi nok av.
Hvem er jeg i prosessarbeidet?
Hvordan er jeg som pedagog?
Hvordan bringer jeg inn energi i prosessen?
Hvordan bidrar jeg til at barna hos oss lærer at deres stemme, nysgjerrighet og tanker er viktige, og at det er mulig å utforske alt på mange ulike måter?
Vi tar hele tiden valg, hva skal vi legge tilrette for, hva skal vi tilby?
Hvordan navigere inn i barnas utforskning, for å gi dem rom til å komme med egne tanker og teorier?
Vi introduserte mikroskopet med tilhørende app på telefonen. For å se litt nærmere på strået. Hvordan ser det ut om vi forstørrer det? De får en liten innføring i de ulike funksjonene på mikroskopet.
Pedagogen trekker seg litt tilbake og observerer.
Zoom knappen brukes ivrig, sammen med kameraet. Det knipses mange bilder. Flere strå hentes og legges på bordet foran mikroskopet. Små frø løsner fra strået og flyr over bordet. De ler og samler frøene igjen.
